Orker ikke å overleve

Enten er Vålerenga for dårlig trent, eller så disponeres kreftene feil. Overtidstapet for Molde var selvsagt bittert og muligens litt urettferdig. Men mest alvorlig: Det var ikke overraskende.

Slik det har sett ut denne våren, så orker rett og slett ikke Vålerenga å overleve i Tippeligaen.

Historien om klubbens andreomganger har en rød tråd. Den henger slapt og vemmelig - med en frynsete ende under nedrykkstreken.

Det handler i bekymringsverdig stor grad om kollektive nedturer, unødvendige baklengsmål og sure poengtap. Derfor var det ingen Vålerenga-supportere som ikke kjente seg igjen da Schei Lindbæk styrte inn 2- 1 på overtid.

Kampen mot Molde ble en ny demonstrasjon av spillernes fysiske mangler. Vålerenga blir fortere slitne enn andre tippeligalag. I hvert fall ser det slik ut. Og ingen kan bestride at det er andreomgangene som har sendt laget ned på nedrykksplass.

Tid og krefter

I Vålerenga må man gjerne komme med resultater fra tester som forteller at gutta er bedre trent enn noen gang. Det gjør ikke situasjonen lysere:

  • For enten bekrefter bare tallene det vi vet fra før: At forskjellen på teori og praksis - monotont løp på tredemølle og høyst forskjellige typer bevegelser i en fotballkamp - kan være veldig stor, og at slike målinger har svært begrenset verdi.
  • Eller så forteller tallene at spillerne ikke klarer å disponere kreftene riktig under kamp.

Det siste er nok nærmest sannheten. Trener Tom Nordlie har innført en ny spillestil i Vålerenga. Og som i alle læringsprosesser: Det tar tid, og det koster krefter. Og jo mer du har å lære, desto mer slitsomt blir det.

Lite fart

I Vålerenga er det mange spillere som har mye å lære før de tilfredstiller trenerens krav - hvis de i det hele tatt klarer det. Spillertypene passer i utgangspunktet dårlig til de ønskene Nordlie har om fartsfyllt overgangsspill langs bakken i en 4-3-3-formasjon.

  • Det er for mange like spillertyper og generelt altfor lite fart.

Konsekvensen er at spillerne bruker uforholdsmessig mye krefter på å fungere i roller de ennå ikke mestrer.

Topplag

16. mai kom vårens sterkeste demonstrasjon av Vålerengas styrker og svakheter. I en drøy halvtime framsto Vålerenga som et topplag på Molde Stadion: Full kontroll fram til Bjørn Viljugrein lagde 1- 0.

Det var Vålerengas fjerde sjanse i kampen. Det var også den siste.

Inntil da hadde Vålerenga spilt ut alt de har av kvaliteter:

  • Midtbanetrioen Rekdal/Viljugrein/Rihilahti nøytraliserte Fjørtoft og Berg Hestad, og tvang Odd Inge Olsen ut i ufarlige områder langs sidelinja.
  • Stopperne Hagen og Hovi var så aggressive at de aldri fikk se ansiktet til Schei Lindbæk.
  • Høyreback Ronny Døhli hadde så kontroll på Magne Hoseth at han både kunne ha trimmet skinnskjegget og stivet opp kragen hans under et av de mange ufarlige dribleforsøkene.
  • Og på topp kom både Musæus og Simpson til avslutninger og sjanser.

Jobbe hardere

Men derfra - i det 34. minutt - og ut, liknet ikke Vålerenga seg selv. Det vil si, det var kanskje akkurat det de gjorde.

  • Vålerenga begynte å vakle i presset, mistet aggressiviteten og evnen til å forflytte seg samlet. Molde begynte å vinne duellene, feste grepet i midtbaneleddet - og skape sjanser. Men det forteller litt om hvilken mulighet Vålerenga ga fra seg, at det gikk 54 minutter før Molde skapte lagets første reelle målsjanse.

Vålerenga har én kamp igjen før EM-pausen. Den kan gjøre noe med tabellplasseringen, men lite med utholdenheten. Med andre ord: Vålerenga bør jobbe hardere enn alle andre i de påfølgende ukene med spillefri.