Over Oslo i gledesrus

Langrenn a la Johaug blir ikke flottere og knapt nok raskere.

 KLATRER TIL TOPPS:  Med Therese Johaug har norsk langrenn fått en ny type mesterløper. FOTO: Kyrre Lien / Scanpix
KLATRER TIL TOPPS: Med Therese Johaug har norsk langrenn fått en ny type mesterløper. FOTO: Kyrre Lien / ScanpixVis mer

OM dette var tilskuerrekord, er det ingen som vet. Det var som i fredsrennet i 1946 og som i OL 1952; begge ganger var det mulig å telle de som hadde betalt for billetten, men ikke alle de andre som fikk en ubetalelig opplevelse.

Som Therese Johaug selv som ganske enkelt oppsummerte:

- Dette kommer jeg til å huske hele livet.

Eller som de over 100 000 langs Kollen-løypene og kanskje 1,5 millioner hjemlige TV-seerne som så den lengste VM-distansen bli gått på et vis som knapt har vært prestert av en norsk skiløper før. Her var det 30 km turbo på hvit løper.

VI SOM forvalter sannheten om hva som er stygt og hva som er vakkert i skisport, er ikke vant til en slik høy frekvens gjennom løypa. Våre skihelter har gjerne sklidd fram; Harald Grønningen, Ivar Formo og Thomas Alsgard.

Joda; det har vært nok av de som har fløyet fort. Oddvar Brå hadde noe av dette rastløse jaget over seg, hyperaktive Bjørn Dæhlie definitivt og bakkerykkene og spurterne har kommet med Frode Estil og Petter Northug.

Men ingen har gjort som Therese og skrudd på turbomotoren sin fra start og så latt den bare surre og gå i tre mil.

DET MINNET om italienske Maurilio de Zolt i 5-mila under Albertville-OL da italienernen med minst en rødvinsslant i kroppen fra oppladningen kvelden før jaktet Dæhlie. Men der de Zolt var til å stoppe, hadde Therese ingen brems.

Alt gikk i gledesrus i en slik fart at faguttrykket "frekvens" fikk et nytt innhold. For hvilken kyndig langrennstrener kunne vel skjelne mellom høy og lav frekvens hos Therese underveis i dette gulløpet? Her var det en rytme og en fart, og den var så høy at det sprutet fra stavene hennes selv i den verste motbakken opp bak Gratishaugen like til siste runde uansett om konkurrentene kavet minuttet bak og beskjedene fra sekundantenes papplapper bare lød: Gratulerer.

SÅ ENKLE beskjeder har det slett ikke vært de siste vintrene. Som turbojente i naturlig gledesrus har Therese slitt med å få balanse mellom treningsiver og hvile. At den jobben til slutt endte med den første store seieren hennes i det aller største rennet, forteller både om egen evne til å lære og et sunt treningsmiljø.

Det siste er nødvendig for en løper med et så ekstremt potensiale i nettopp de motbakkene der smerteterskelen er farligst. Da de russiske skijentene på 90-tallet danset fra oss med samme frekens i fristil, var mange av dem dopet. For en ren løper som Therese har utfordringen vært å få nok næring mellom øktene og ikke la seg friste av å se ensidig på sammenhengen mellom kroppsvekt og bakketempo.

ALLEREDE på den siste Tour de Ski-etappen opp slalåmbakken i vinter var det mulig å se at hun nå mestrer den oppgaven. Det var en løper i fysisk og psykisk toppform som klatret fra alle jentene der og som i enkelt av de bratteste partiene hadde samme fart som Petter Northug.

Opp den monsterbakken var det egentlig bare en liten gjeng herreløpere inkludert sammenlagtvinner Dario Cologna som var klart raskere enn Therese, men så er da også sveitseren nettopp bakkeløper når han unner seg en pause fra skisporet.

KANSKJE er det akkurat det naturlige i det å gå bakker som er den viktigste forklaringen på at norsk langrenn har fått fram en klatrer som tar VM-gull.

Det er bratt i Thereses treningsterreng hjemme i  Dalsbygda. Du skal opp noen lier for å passere hjemmebanen Nansen Stadion, men det slitet er hver eneste pesende høydemeter verdt på vei inn i den smellvakre nasjonalparken Forollhogna.

Akkurat som utsikten fra toppen av seierspallen i kveld hvisker ut hele den røffe treningsveien fram til denne triumfen. Da står Therese Johaug bare over Oslo i gledesrus.