MER ENN GOD NASJONALFØLELSE: Et flertall for å sende inn en ny OL-søknad krever mer enn norsk skisuksess. For Oslo-2022 kan jernbanebygging bli viktigere enn nye idrettsanlegg.   Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
MER ENN GOD NASJONALFØLELSE: Et flertall for å sende inn en ny OL-søknad krever mer enn norsk skisuksess. For Oslo-2022 kan jernbanebygging bli viktigere enn nye idrettsanlegg. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

På dobbeltspor til OL

Marit Bjørgen spøker med at hun vil gå OL på hjemmebane i 2022, men disse vinterlekene blir like mye rask jernbaneutbygging og klok storbyplanlegging som en ny skifest.

I KVELD forteller styret i Norges Idrettsforbund om framdriften i OL-planene. For nå må det gå fort for å rekke søknadsfristen for  vinterlekene 2022. Om folket vil da. Det er ganske usikkert.

Riktignok er det bare noen Tromsø-entusiaster pluss et par idrettsledere utenfor den nasjonale vintersporten som har sagt klart nei til ny norsk OL-søknad. De første av naturlig skuffelse og de siste av frykt for at favorittgrenen deres risikrerer å betale for mye av moroa.
Men det er neppe der den største utfordringen ligger for de som nå håper på rask reprise av Lillehammer-suksessen:

•• Skal det bli noe mer OL-prat må uansett hele den norske idrettsbevegelsen samle seg i løpet av bare noen få måneder.

Først deretter begynner den utfordrende samfunnsdebatten om hvorfor nettopp Norge  skal arrangere vinterlekene igjen allerede i 2022.

DENNE gangen blir det ikke nye praktanlegg for toppidrett som kommer til å samle bred støtte til en norsk OL-søknad. Der Lillehammer-eventyret ble realisert gjennom en slags felles drøm om å vise hvor langt Norge var kommet som en moderne sportsnasjon, har vi knapt noe å bevise når det gjelder fysisk fortreffelighet. I hvert fall ikke for oss selv.

Slik bærer neppe selve idrettsopplevelsen helt fram til en raus statsgaranti, selv om godstemningen nådde gamle høyder i Holmenkollen bare for noen måneder siden. Det mislykkete OL-forsøket i Tromsø og bråstoppen for et svensk/norsk fotball-EM, forteller at idretten roter seg rett inn i en uløselig oppgave hvis ikke argumentene for pengebruken favner bredere enn et par festuker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NETTOPP disse mislykkete prosjektene legger premissene for dette nye OL-forsøket. En eventuell søknad blir ikke begrenset til februardagene i 2022. Nå forstår idrettsbevegelsen at en statlig milliardgaranti først og fremst må garantere for at OL kan gi noe mer enn en topplassering på medaljeoversikten.

Det er omtrent der de sentrale idrettslederne penser inn på dobbeltspor. Forslagene til OL-arenaer på Østlandsområdet kommer til å følge jernbanetraseen fra Drammen til noen mil nord for Lillehammer med et par viktige avstikker til Oslo øst. Det siste for å understreke at også Norge skjønner hva OL kan brukes til. Helt siden Barcelona åpnet sjøsiden og ble en moderne storby gjennom sommerlekene i 1992, har dette arrangementet helst fungert som verktøy for planlagt by -og regionalfornyelse. Det er også Oslos eneste mulighet til å forsvare de nasjonale investeringene.

DETTE er bakgrunnen for at noe som startet som en lokal Oslo-rus etter ski-VM sist vinter, mer er blitt til et stort grep for opprustning av de folkerike områdene rundt byen. Middelet er jernbanen i raskest mulig utgave. Med en reisetid ned mot 60 minutter på de drøyt 17 milene fra Oslo til Lillehammer og 20 minutter lenger for de som starter fra Drammen, er det mulig å nå fram med en OL-søknad der avstanden mellom arenaene ikke ødelegger sjansene for å få arrangementet. Og langt viktigere: Da kan vinterlekene gi fart til en utbygging som gjør det realistisk for de som jobber i Oslo-området å bo langt utenfor hovedstaden.

Hvilke type spor og tog det blir snakk om, er til vurdering hos Jernbaneverket. Innstillingen om høyhastighetsjernbane kommer derfra over nyttår, og hovedlinjen Oslo - Trondheim blir nok uansett fartsnivå lagt via Lillehammer. Da er det nærliggende for OL-arrangørene å ta i bruk flere av de gamle arenaene fra 1994 og fortsette den samfunnsmessige utviklingen av indre Østland.

OGSÅ I 1994 dreide mye av OL-debatten seg rundt raskere kommunikasjon nordover fra Oslo. Nå vil argumentasjonen bli mer realistisk med vektlegging på det å lette boligpresset mot Oslo-kjernen, og den avgjørende miljømessige overgangen fra bil til tog..

På samme vis vil de ganske få nye idrettsanleggene bli plassert utelukkende etter behovet for etterbruk. Der Tromsø-planene ble for dyre fordi flere anlegg måtte være provisoriske, vil nye ishaller i for eksempel Drammen, på Oslo øst og på Romerike gå direkte til hverdagsidretten. Dette er tross av området med lavest antall idrettsanlegg pr. innbygger, og med bygging av flerbrukshaller blir lekene et tydeligere felles prosjekt for idrettsbevegelsen.

DET SISTE er neppe så vanskelig å forstå. Akkurat som Lillehammer-OL resultatmessig løftet hele norsk idrett, vil nye vinterleker  ytterligere forsterke sport som felles nasjonal kultur.

Dette er både helsemessig og sosialt bra nok i seg selv, men de store felles investeringene krever altså noe mer enn moro og medaljer. For eksempel en raskere utbygging av dobbeltspor.