På glid mot en ny storhetstid

ULLEVAAL (Dagbladet): Bjørn Arild Levernes var god i 90 minutter. Kjell Roar Kaasa var god i fire sekunder. I Vålerenga er det plass til dem begge. Det forteller oss noe om at klubben fortsatt har sjel, men også noe om at det er langt fram til Rosenborg.

På vei inn i det som gjerne må bli en ny storhetstid, er det viktig at Vålerenga er bevisst begge deler:

  • Uten en naturlig tids- og avstandsbedømmelse til Rosenborg, vil Vålerenga havne på den samme tredemølla som mange andre ambisiøse klubber i Norge: Det brukes masse krefter på å ikke komme videre.
  • Og uten sjela forsvinner sjarmen i form av Kjell Roar Kaasas fire sekunder lange kunststykke - som fem-seks foregående arbeidsgivere ventet forgjeves på.

Det er først og fremst særpreget - ikke resultatene - som har gitt Vålerenga landets største og viktigste supporterskare, og som gjorde at en kapasitet som Bjørn Arild Levernes foretok det tilsynelatende hårreisende valget å bli med klubben ned i divisjonssystemet.

Forpliktelser

Tida og pengebruken vil vise om klubben er i stand til å utnytte den unike muligheten 1997-sesongen har gitt: Tippeligaspill var en naturlig ambisjon, men seiers- og scoringsrekka var over all forventning. Cupfinale og E-cupspill kom som en klekkelig bonus. Klanens vekst og oppgraderte selvjustis har vendt irritasjon til fascinasjon - og John Carew kom fra intet.

I dag er Lars Tjærnås hovedtrener i klubben. Han snakker varmt og engasjert om Vålerenga som en klubb med klare sportslige ambisjoner, men også klare historiske forpliktelser.

Bedre i alt

Tiltredelseserklæringen er like politisk korrekt som den er troverdig. Hadde Lars Tjærnås vært eneste maktfaktor i Vålerenga, så hadde framtida vært bekymringsfri.

Men dessverre rykket også enkelte av de ansvarlige for behandlingen av Vidar Davidsen opp i Tippeligaen, og inn på Grand i går kveld. Det er mer bekymringsverdig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men forhåpentligvis kan Vålerenga evalueres etter det som presteres ute på banen. Denne sesongen har det vært en stor fornøyelse - og i går direkte frydefullt.

Det kan virke som en lettvint påstand, men Vålerenga var faktisk bedre enn Strømsgodset i alt:

  • Utgangsfarta var høyest, hjernene best justert, taktikken klokest og disiplinen størst. Strømsgodset lente seg til fire-fem rutinerte karer som skulle trekke i gang lasset, men man måtte kikke på fødselsdatoene i programmet for å få en anelse om hvem det ble siktet til.

Strandfotball

Vålerenga skapte 17 sjanser, etter Dagbladets definisjon. De tre første kom i løpet av de drøyt tre første minuttene, og inkluderte de fire omtalte sekundene med Kaasa. Vålerengas åtte første kom før Strømsgodsets første - som til overmål var mistenkelig offside.

Og da fotballspillet plutselig ble så urettferdig at Marco Tanasic i noen minutter liknet den store cupfinalehelten, og Strømsgodset plutselig liknet en verdig motstander, ja, da dro Vålerenga fra med et utsøkt parti strandfotball som endte på venstreslegga til Musæus, og en frisparkutførelse som sendte Arne Scheie 13 år tilbake i arkivet - til Per Egil Ahlsens tid.

Skal vi tippe at samme Scheie om cirka 13 år sitter og mimrer om starten på Vålerengas nye storhetstid?

VIF feirer på Rockefeller.