På høyde med Milan-kampen

PORTO (Dagbladet): Situasjonen var helt ny - og oppsiktsvekkende: Et hjemmelag i Mesterligaen som helt og holdent opptrådte på Rosenborgs premisser. Derfor sammenlikner vi uten betenkeligheter gårsdagens 1- 1 mot Porto med borteseirene over IFK Göteborg og Milan.

Gårsdagens prestasjon handlet ikke om festspill, vakre scoringer eller briljante enjeltspillere. Tvert i mot: Flere Rosenborg-spillere sviktet betenkelig, et par andre presterte under forventet standard, og presisjonen i avslutningene og nest-siste-pasningene holdt bare Rosenborg-nivå i det 88. minutt.

Prestasjonen handlet om tre andre forhold:

  • En vidunderlig vinnerkultur.
  • En sportslig dimensjon som gjør at Rosenborg nå er i stand til å styre en andreomgang borte mot Portugals beste lag, til tross for at Rosenborg ble bortimot avskåret fra å utnytte sine tradisjonelt beste kvaliteter.
  • En frekkhet og fandendivolskhet som vi etterlyste på forhånd, og som i går skapte en positiv aggresjon da jobben virket som mest vrien - ikke frustrasjon.

Ikke ødelegges

Summen av dette gir Rosenborg et fundament som ikke kan overvurderes.

Og minst like viktig: Det kan sannsynligvis ikke ødelegges av at et par mann forsvinner utenlands etter at Mesteligaen er over.

Og ikke helt uvesentlig: Det gir fortsatt mulighet til kvartfinaleplass i Mesterligaen.

For første gang i Mesterligasammenheng møtte Rosenborg et hjemmelag fullpakket med respekt og bakgrunnskunnskap om det norske mesterlaget - og som tok det til etteretning på alle mulige vis.

Det verken hadde eller gjorde IFK da Rosenborg vant sin første borteseier. Og definitivt ikke Milan da Rosenborg vant sin foreløpig siste. Begge møtte nordmennene med den porsjonen arroganse og kunnskapsmangel som åpnet for overraskelsen.

Standard

I sterk kontrast til Porto - som gjorde alt for å gjøre kvelden jævligst mulig for Rosenborg - på Rosenborgs premisser. Porto hadde lært av ydmykelsen på Lerkendal to uker tidligere, og innrettet seg bortimot slavisk etter Rosenborgs spillestil og de forventede norske forgrunnsfigurene i kampen.

  • De var lynraskt tilbake i en ni mann tung blokk hver gang Rosenborg luktet på sitt eget kjennetegn: De raske og presise overgangene. Dermed ble mye av RBK-framdriften kvalt allerede i fødselen.
  • De forsøkte å skjerme inn Bent Skammelsrud ved enhver ballkontakt, og tvang dermed venstrefoten hans til pasninger sidelengs eller i støtte.
  • De satte en standard i nærkampene som majoriteten av internasjonale dommere ikke hadde akseptert. Dermot Gallagher derimot, lot portugiserne få gjøre den sentrale midtbanen til en slagmark i perioder. Og slike arenaer har herrene Skammelsrud, Strand og Berg en tendens til å trekke seg unna.

Resultatet ble et Rosenborg-lag som strevde kraftig med å utnytte sine tradisjonelle kvaliteter, men som svarte med å skape noen nye.

Skjønt noe mer tradisjonelt enn at Roar Strand spurter 60 meter og sklir inn nok et avgjørende Rosenborg-mål, er det vanskelig å finne.