GYLLEN INSPIRASJON: Flere av våre fremste forfattere har latt seg inspirere av norsk suksess på skøytebanen, som da Knut «Kupper'n» Johannesen triumferte på 10 000 meter under OL i Squaw Valley i 1960. «Om Bjørndalens børse og Bjørgens krafttak skrives intet i skjønnlitterær form», skriver artikkelforfatteren. «Fortsatt er det skøyteløpene som står tilbake i gullskrift.»

Foto: NTB arkiv / Scanpix
GYLLEN INSPIRASJON: Flere av våre fremste forfattere har latt seg inspirere av norsk suksess på skøytebanen, som da Knut «Kupper'n» Johannesen triumferte på 10 000 meter under OL i Squaw Valley i 1960. «Om Bjørndalens børse og Bjørgens krafttak skrives intet i skjønnlitterær form», skriver artikkelforfatteren. «Fortsatt er det skøyteløpene som står tilbake i gullskrift.» Foto: NTB arkiv / ScanpixVis mer

På sporet av den tapte is

Om de olympiske medaljene uteblir på Adler Arena i Sotsji, kan du oppsøke gull i form av klassiske skøytetekster fra tre av våre viktigste forfattere.

IDEER: 2014. Det norske landslaget i hurtigløp i skøyter er klar for Adler Arena i Sotsji. Det er en liten arena med plass til knapt 8000 tilskuere, en arena det lukter Nederland og nederlag av. Favorittene heter Swings, De Vrijes og Kramer. I spissen for det norske laget: Bøkko-søsknene, Sverre Lunde Pedersen og Ida Njåtun. Foran dem skinner en sirkel is som har bergtatt det norske folk siden sportens opprinnelse. «...livet/ lar seg abstrahere/ til en sirkel, med indre/ og ytre bane, for den som ser/ lenge nok....» skriver Jan Erik Vold.

Norsk idrettshistorie er full av klassiske skøytedueller, og sporten har satt sine velkjente spor i litteraturen. Særlig fra tida da Norge var ledende skøytenasjon, og tider som 16.32,6 og 15.46,6 var allmennkunnskap for en gjennomsnittlig sportsinteressert nordmann. Ei tid da Norges største skøyteløper og største dikter krysset hverandres sti.

I Squaw Valley i 1960 står Knut «Kupper'n» Johannesen klar til å gå olympisk 10 000 meter, i Ulvik sitter Olav H. Hauge. Kupper'n skrider inn til olympisk gull. Hauge skriver Kupper'n inn i et av sine mest kjente dikt. Norsk idrettshistorie og norsk litteraturhistorie møtes med to våre aller største:

Kuppern skrid i Squaw Valley

Eg har òg teke premi på skeisor, eg vart
nummer fire i eit skulerenn
då eg var åtte, etter han Leiv.
Men dei hine hadde stålsette skeisor,
og eg berre jarn.
Eg hadde kjøpt mine hjå urmakaren,
eg tok dei som hadde
største snablane.

Men no skrid Kuppern i Squaw Valley!
Eg har ikkje tenkt å gå nokon 10 000 m,
men ordi fær ein djervare sving,
og ho mor grip fastare um staven.

Det har gått noen forvandlingens tiår den gang. 00-tallet tilhører skiskytterne, alpinistene og langrennsløperne. Men om Bjørndalens børse og Bjørgens krafttak skrives intet i skjønnlitterær form, til tross for at nasjonen virker i overkant interessert i sport, forfatterne inkludert. Fortsatt er det skøyteløpene som står tilbake i gullskrift. Skøyteløpene som en gang for lenge siden samlet nasjonen i titusentall i bitende kulde på Bislett og rundt radioapparatene i hele landet, som i dag går i halvtomme ishaller på NRK2. Jeg vil tro at ingen lenger setter seg foran tv-apparatet i finstasen (slips og det hele!), slik min bestefar gjorde den gang olympisk skøyteløp var høytid på lik linje med julaften og syttende mai.

Under Norsk Litteraturfestival i 2011 inviterte Dag Solstad til vandring i fotsporene til «Roman 1987». Et av de naturlige stoppestedene var den gamle skøytestadion i byen, som ble nedlagt i 1976. I noen magiske minutter ble vi brakt tilbake til et vinterhvitt Lillehammer tidlig på sekstitallet. Det ble lest fra romanens passasje om hovedpersonen Fjords tid som skøytereporter for avisa Dagningen:

«Skøytesporten har vært den viktigste idretten i Norge i dette århundret, det kan det neppe herske noen tvil om. Vi kan beundre langrennsløpere og hoppstjerner, og til Holmenkollrennene kunne det være 100 000 tilskuere, men det hele har et preg av å være offisielt, det er det offisielle bildet av Norge, det er ingen svir. Skøytesporten var en svir, og den begeistring, den magiske tiltrekning det norske folk kunne få til en skøyteløper, har det aldri hatt til noen langrennsløper eller hopper, det er det, for disse idrettsgrener, bitre faktum.»

Fjord forteller om skøytesesongen 1962, om Lillehammer-løpene før jul, der skøyteessene Kouprianoff og Knut Johannesen målte krefter før sesongen kom ordentlig i gang, og den eufori alle tallene og navnene som hører med skøytesporten gir en ekte entusiast. Med ett kunne man kjenne lukten av varm buljong og antydning til frosne tær på en vårvarm Lillehammer-dag. I det som må betraktes som en sterk kandidat «Den store norske romanen» er skøytesporten viet betydelig plass.

«Skøyteløp er vår største lidenskap, og vi dyrker den nesten helt aleine på jordkloden, og i hemmelighet, vi har aldri forsøkt å presentere denne lidenskap utenfor landets grenser som et bilde på hvordan Norge og nordmennene er.»

Der Solstad har behandlet skøytesporten i prosaform, har Vold brakt skøyteløpere og rundetider inn i poesien. Vold fikk i oppdrag å skrive en prolog i anledning Norsk Skøyteforbunds 100-årsjubileum. Prologen ble til boken «En sirkel is», som kom ut året før Koss' olympiske storeslem i Vikingskipet. Her er barndomsminner som å gå på skøyter på stålisen på Nedre Blanksjø, refleksjoner over skøytesportens vesen, innføring i dens opprinnelse. Forfatteren skriver om skøyteløpere i et bilde av Brueghel og de mange eksotiske russiske navnene i sportens historie: Merkulov, Habibulin, Sjilikovskij og Grisjin. Alt fanget inn i Volds særegne prosodi og skarpe poetiske blikk. Boken åpner med et dikt som demonstrerer Volds eminente og konkrete hverdagspoesi.

En sirkel.
Og nok en sirkel.
Gjør du 25
Har du gått 10 000 meter, dersom hver
Sirkel er på 400.
Hva tenker du på
Når du går og går og går?
Jeg tenker, sa Sten
Stensen, på ingenting.

Vold tapte kampen om gamle Bislett som skøytearena for dagens utøvere og mosjonister, men tekstene hans står igjen som en fin poetisk innføring, en kjærlighetserklæring til denne merkelige sporten, som på veien inn i en ny æra har mistet en del av den statusen den engang hadde.

Det er dog tegn til optimisme i den norske skøyteleiren. Mon tro om Sotsji kan så spiren til et nytt norsk skøyteeventyr? Landslagssjef Pedersen tror på to olympiske medaljer. Mens man venter på et nytt hegemoni for norsk skøytesport kan man spørre seg hvorfor det skrives så mye om stoler, gardiner og telefoner som ringer, og så lite om sport i norsk skjønnlitteratur. Og hva OL angår: Om Håvard Bøkko ser Kramer forsvinne i siste indre foran seg, kan han søke trøst i Olav H. Hauges kloke ord om saken, og se framover mot neste mesterskap.

Skeiserenn

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du kan ikkje fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg,
glid ifrå deg, glid ifrå deg —
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkjeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappskrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

Endre Ruset er lyrikkanmelder i Dagbladet.

Lik Dagbladet Sport på Facebook