Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Blendahvitt norske herrelag i EM2020

Påfallende hvitt Norge!

Norsk elitehåndball mangler flere kulturer.

NORGE I HVITT: Håndballgutta under jubeldagene i Trondheim. Et helt ensartet kulturelt landslag. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix
NORGE I HVITT: Håndballgutta under jubeldagene i Trondheim. Et helt ensartet kulturelt landslag. FOTO: Vidar Ruud / NTB scanpix Vis mer

I KVELD spiller Norge storkamp i håndball-EM mot Ungarn. Der har vi et strålende mannskap som holder et høyere sportslig nivå enn noe norsk landslag før dem.

Med eventyrlige Sander Sagosen, den fine teknikken og det høye tempoet, er dette et tilnærmet perfekt lag for TV-seerne. Men det er fortsatt ikke noe perfekt lag for håndballen selv:

  • Disse håndballgutta er jo blendahvite.

I en norsk toppidrett som helt naturlig blir mer og mer preget av innvandringen, skiller håndballen seg ut. Til nå har det ikke vært en eneste spiller med fremmedkulturell bakgrunn på A-landslagene.

Det er ikke sunt verken for håndballen eller folkehelsa.

Og for anledningen ekstra dumt i kveld.

FOR mot et politisk skakkjørt Ungarn med innvandrer-fobi, hadde det vært fint å vise den styrken som ligger i en totalt fargeblind idrett. Altså en sport som både finner og utvikler talentene sine fra alle mulige samfunnslag.

Der er ikke norsk herrehåndball på tross av langvarig medlemsvekst og en enestående sportslig suksess de siste åra. Det står ikke på bevisstheten blant de stjernene som nå imponerer i EM. I går kveld gjennomførte NRK en runde med spillerne, der samtlige trakk fram begrensningene ved at sporten ikke når fram overalt:

- Vi ønsker at flest mulig skal få den gleden vi har av å spille ball. Kanskje ikke alle blir landslagsspillere, men det handler mye om å bygge vennskap og bygge et fellesskap, sa Sander Sagosen, og var ganske presis.

Et norsk håndballmiljø preget av mange driftige klubber, er mest av alt et godt sosialt tilbud som ikke blir utnyttet bra nok i mange av de store innvandrermiljøene.

HER er det et tydelig skille mellom jenter og gutter. Håndball er historisk en jentesport utviklet som et alternativ til guttas fotball. Av de 137 000 aktive spillerne i Norge i dag, er ca. 2/3 jenter.

Også her er landslagene like blendahvite. Håndballen møter som all annen norsk idrett utfordringen med det store frafallet blant innvandrerjenter med minoritetsbakgrunn.

DETTE frafallet er en av norsk idretts største sosiale utfordring:

  • Mens tenåringsjenter med tradisjonell norsk bakgrunn trener hos et idrettslag opp mot fire ganger i måneden, ligger innvandrerjentene i snitt på under halvparten.

Denne forskjellen er heldigvis mindre når det gjelder egentrening, men det understreker hvor vanskelig det er for klubbene å holde på innvandrerjentene. Har du to foreldre som er innvandrere, er det svært høy risiko for at du som jente slutter. Frafallet i aldersgruppa mellom 14 og 17 år er helt oppe i 67 prosent.

DEN manglende rekrutteringen og stabiliteten blant innvandrerjenter er altså først og fremst en utfordring for folkehelsa. Dette gjelder ikke blant gutta der den totale aktiviteten er stor også i de ulike fremmedkulturelle miljøene.

Akkurat her er det håndballen selv som sliter, og det kommer som et resultat av at dette langt på vei er en ren europeisk sport. Det er riktignok 207 medlemsland i det internasjonale Håndballforbundet (IHF), men den bredden er en bløff. Det finnes knapt seriøsesportslige satsinger utenfor Europa og to nordafrikanske land (Tunis og Egypt).

DETTE påvirker selvsagt kjennskapen til sporten. For mange innvandrerbarn er det en ekstra kulturell barriere å begynne med en idrett som foreldrene ikke har noe forhold til.

Siden Stor-Oslo mangler sterke håndballklubber i bydelene med stort andel fremmedkulturelle, øker disse naturlige kulturelle skillelinjene. Håndballen kommer jo seint inn i skolene, og er mer avhengig av driftige lokale klubbarbeidere enn for eksempel fotballen som spilles over alt.

DET er disse hindringene sporten må overvinne for å få fordelen av en større sosiale rekrutteringsbase. Det kan sannsynligvis bare skje lokalt. Altså gjennom et strategisk arbeid i nærområdet.

Her har håndballen i det minste en fordel framfor fotballen. Sporten har sluppet unna de dyre akademi-etableringene som bare i løpet av noen år, dramatisk har endret utviklingen i Oslo-fotballen. Der stikker ungene til de rikeste plutselig fra i den siste talentutvelgelsen, nettopp fordi pengene langt på vei bestemmer hvem som skal få det beste treningstilbudet.

Kanskje det gir håndballen en sjelden sjanse til å få med seg jenter og gutter fra alle sosiale lag?

Nå er det i hvert fall tydelige idoler blant håndballgutta som har vist hvor kort vei det er fra norsk klubbhåndball til godt betalte proffjobber rundt omkring i Europa.

Selv om disse heltene fortsatt er blendahvite.