Pappa John som kaptein

Å SKIFTE kaptein er ikke akkurat tema rett før landslaget kan sikre seg play off-kamp til Tyskland-VM. Heller ikke rett etter at kollektivet Norge jobbet inn en av sine flotteste borteseirer noensinne.

Likevel: Når den ellers sindige Claus Lundekvam bytter ut armbindet for godt til fordel for lidenskapen som fritids-skipper, er det bare å skaffe seg følgende button:

 Papa John for captain!

Det er ikke bare kult.

Det er smart, det er sant og det står for det beste i den utviklingen det endelig går an å tro på for fotballandslaget.

NÅR DU hører om hvor bra John Carew tok tak i medspillerne i garderoben i pausen under lørdagens kamp og så hvordan han bar Norge gjennom den bølgete andreomgangen, er det ikke mulig å komme utenom forrige gang John var på tur i det gamle Jugoslavia med den samme gjengen.

Det var mindre enn halvannet år siden i Beograd. Den serbiske fotballpresidenten var skutt og drept noen dager før, verdens oppmerksomhet var såvisst ikke rettet mot Norges treningskamp, men John kretset bare om seg selv.

Sammen med John Arne Riise var han tvangsoppstilt før første økt for å si unnskyld for slåsskampen fra forrige gang de to stjerneproffene trente sammen på landslaget.

DET BLE en pinlig seanse.

Sjelden har ordet unnskyld blitt stavet så stokkete og uttalt så lavt.

Likevel skjedde det noe med John Carew etter den forestillingen. Han sluttet å forestille seg. Endelig skjønte han at det holdt å være seg selv.

Det betyr trivelig. Norges neste landslagskaptein er en åpen og glad gutt, som underveis har forstått at lekende mennesker har det best sammen.

DET ER derfor Carew nå virkelig er til stede på landslagstreningene. Borte er den arrogante mobiltelefonbruken fra tida da samlingene med Norge bare var et egnet sted for å bli sett.

Under Åge Hareide og Stig Inge Bjørnebye er treningene blitt et fellesskap igjen. Der det ofte har vært vanskelig å se hvilken fotballstil de nye trenerne har tilført landslaget, er det lett å se stemningsskiftet.

Og det synes i en sammensatt lagidrett.

NORGES bitte lille bidrag til internasjonal fotball har alltid vært linket opp til det kollektive. Først landslagets nye spillestil fra tidlig på 90-tallet der alt var avhengig av alle, så Rosenborg sin angrepsformasjon som bar mot de beste fordi Nils Arne Eggen lærte gutta å spille på så mange strenger samtidig, og så til slutt den tvers igjennom lojale klubbscoreren Ole Gunnar Solskjær for Manchester United.

Det er utvilsomt Solskjær som foreløpig har det største norske internasjonale fotballnavnet, men det kan snart bli John Carew.

FORTSETTER JOHN å score hver gang han spiller for klubb- og landslaget, kommer han til å bli kjent for sin ekstreme fysikk, det voldsomme rykket og de dristige luftturene.

Alt sammen synes imponerende, men er egentlig ganske naturlig. Rent fysisk er John født til å bli en gigant.

Men det var ikke gitt at den selvbevisste Lørenskog-gutten med afrikansk blod og synlig anlegg for pynte-fetisj skulle vokse til å bli en naturlig kandidat som kaptein for et nytt fellesskapslandslag.

Den forvandlingen er desto mer imponerende.

JO DA, John kommer til å stille i gullskoene sine mot Skottland også, og uansett resultat blir heller ikke onsdag noen «bad hair day».

Stilen teller fortsatt for Norges nyrike fotballhelter. De er modeller i ei tid der skjønnhetsindustrien for menn vokser kjappere enn de fleste bransjer. Men nå er John Carew i ferd med å bli en modell for fellesskap i ei tid som lenge har vært preget av uhemmet dyrking av det individuelle.

DET ER en endring som varer lenger enn beundringen over hans evne til å påvirke fotballresultater.

Sannsynligvis betyr den mer for Norges sjanser til å nå VM-sluttspillet også. Mens John venter på å bli kaptein, kommer han til å ta sitt kjempetak i den dugnaden som sender oss til Tyskland neste sommer som et ok VM-lag.