Pappa vet best

Det endte med tap, og da er det bare å ta dommeren. Når det gjelder fotball, snakker alle fedre samme språk.

HUE (Dagbladet.no): Det som startet med en kameratslig bar-avtale mellom to fotballpresidenter, har nådd sitt foreløpige klimaks på tribunen rett under meg. Nå er det dommeren som skal bli flådd.

I 2x20 minutter har pappaen i sommerskjorte og fritidsslacks lastet sinne. Klimasjokket har forlengst snudd opp ned på vante værmeldinger i den gamle keiserbyen her midt i Vietnam. I fjor høst kom det 17 orkaner i stedet for tre. I dag er den klebrige tropevarmen byttet om til behagelig norsk sommerbris, men inne i det nybygde sportspalasset midt i byen kjøles likevel ikke fotballfeberen ned.

Det var idioten av en dommer som dømte frispark til motstanderne åtte små sekunder før slutt, og vippet 1-0 til 1-1 sånn at det som skulle ha vært finaleplass i turneringen i stedet ble nederlag på straffespark. Det er mye tapt ære.

Nå har pappaen nådd helt opp til synderen i sort, og har du sett filmklipp av vietnamesisk streetfight aner du at dette kan bli blodig.

JEG TRODDE jeg var i Hue for å se noen smårollinger leke seg i den ene semifinalen i vennskapsturneringen Norway-Vietnam-Laos-Thailand Cup 2007.

Noen uker før var jeg blitt invitert til denne propagandaforestillingen for å vitne om hva det er mulig å oppnå ved hjelp av noen baller, en bulldoser av en norsk prosjektleder, en strøken administrasjon hos Kirkens Nødhjelp og et velsmurt lokalt partiapparat.

På papiret så det flott ut. Etter at tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal tok sin vietnamesiske kollega i hånda på den nevnte baren og lovte norsk hjelp, skulle fotballen her i Vietnam brukes som verktøy for å lage trygge omgivelser for ungene.

Det startet med vakre målsetninger om kulturutveksling og kunnskapsutvikling. I virkeligheten er det blitt enda bedre. Prosjektet Football for All in Vietnam er en vinner med like mange premier til folk flest som i det gode, gamle pengelotteriet. På fire kjappe år har en drøss skoler fått ny grusbane, 350 trenere og et par hundre dommere er blitt utdannet og sporten har fungert som en effektiv brekkstang for å rive ned sosiale stengsler.

PAPPA BESTEMMER: - Sånn skal det spilles, gutter, forteller pappaen fra Quang Tri ganske så tydelig. Det var bare dommeren som ikke skjønte ham Foto: BJØRN OMAR EVJU
PAPPA BESTEMMER: - Sånn skal det spilles, gutter, forteller pappaen fra Quang Tri ganske så tydelig. Det var bare dommeren som ikke skjønte ham Foto: BJØRN OMAR EVJU Vis mer

Den gode barneleken ruller i et nytt land; men ikke la deg lure av alle festtalene; for spillet heter fortsatt fotball.

DET ER derfor pappaen nede på gulvet under meg overdøvet lagledelsen allerede tidlig i første omgang da pjokkene fra bygdelaget hans fra Quang Tri gikk opp til 1-0 mot bygutta fra TT Hue.

Ingenting er som å gi byfolket en liten en på den stive fotball-leppa, og ingen vet visst bedre hvordan det skal gjøres enn denne nyskolerte pappaen med sin pode på laget til Quang Tri. Med panoramablikk fra tribunen, stramme armbevegelser og klar røst loser han gutta inn til fortsatt føring ved pause.

For resten av publikum overtar pauseunderholdningen med riktige leker som skal minne alle turneringsdeltakerne om farene som gir HIV, men for pappaen gjelder det mer å ikke gi ved dørene.

DERFOR bytter han plass til andre omgang. Oversikten er bedre på den nesten folketomme tribunen på motsatt side. Nå kan han løpe i takt med ballen langs rekkverket. Han hopper stivt ved stålgelenderet mens bygutta fra Hue lekende lett staver seg gjennom fotballens ABC. Ballen spretter vrient på det harde underlaget, men akrobatikken til alle 11-åringene på banen er noen hundre års kroppstradisjon foran jevnaldrene norske unger.

For snart er det bylaget som fester grepet; det første skuddet treffer tverrliggeren, så ett i stolperoten før TT Hue får et straffespark som de setter på undersiden av stangen, ned på mållinja og ut.

Da henger pappaen vettskremt under gelenderet med et siste håp om mirakel og finale.

HAN FALLER IKKE ned derfra før kampuret viser at det er åtte sekunder igjen.

Pappa vet best

Da suser et velplassert asiatisk kickspark fra en av Quang Tri-stopperne med såla opp mot taket og nærmeste Hue-spiss. Straffesparket er soleklart. Det blir utligning, en desperat pappa og straffekonk.

De siste tiårene har jeg sett de største av fotballens straffekonker fra pressetribuner verden, men denne i Hue stiger mot toppen av rankingen for hver gang det smeller i stengene. Det er som om målstolpene i sportspalasset er smeltet til en eneste sammenhengende magnet. Først etter femten forsøk forsvinner bygdemagien og absolutt siste rest av pappaens tålmodighet.

Nå er det dommeren som skal få sv for tapet.

BARE MINUTTER før har en rørt prosjektsjef Anders Krystad forklart meg hvorfor det er så fint å drive fotballmisjon blant ballhedningene i Vietnam:

- Du treffer så jævlig mange bra folk, sier han og nikker det tunge, glattbarberte hodet sitt i retning av dama som sitter bak oss på ærestribunen.

Foruten å være djevelsk bra, jobber Porthip for Kirkens Nødhjelp i Thailand. Hun er fra rik familie og har valgt å bruke livet sitt som frivillig i flykningsleirene nord i landet. Der vil de thailandske myndighetene ta ideen fra Football for All som grunnlag for å bygge baner, starte trening og gjøre ventetida i leirene litt bedre. De følger denne turneringen i Hue for å lære hvor bra det kan gjøres.

AV EN eller annen mirakuløs grunn ender det bra for den desperate pappaen også.

Joda; han skjeller ut dommeren omtrent like tåpelig som fotballpappaer gjør over hele verden. Feite ord, null innhold.

Pappa vet best

Men han slår i hvert fall ikke. Timene i foreldrevett og fair play har muligens hatt en liten misjon i Vietnam likevel. Skjønt denne lokale fredsløsningen skyldes nok mer at kursleder Anders Krystad sitter så nær dommeren, oser tungt av vestlig fotballkultur, er proppfull av testosteron og virker ufattelig diger.

Den gamle klanssjefen fra Vålerenga har stram regi på sine nye vietnamesiske tropper, men han bruker den med raus kjærlighet og bøtter av entusiasme.

I pausen før neste semifinalekamp spiller hærens hornorkester Ungdomsforbundets marsj og i det kampen starter er det Krystad selv som har overtatt som fotballallviter tett ved siden av meg. Han legger taktikken for hvordan noen miniputter fra distriktet kan velte finaleplanene til slampene fra Laos som har sneket seg over grensa med falske skolelegg og betydelig personlig overvekt.

MIDT I leksjonen betror Krystad meg den ganske åpenbare sannhet at han egentlig aldri har vært fotballspiller. Eks-Klanssjefen er opprinnelig seiler, men stoppet en lovende karriere akkurat i tide til at Kongelig Norsk Seilforening unngikk en ikke ubetydelig kulturrevolusjon.

Ute på banen duger gamle seilerråd lite. Det blir TT Hue mot Laos i finalen, og Anders Krystad holder straffetime seinere på kvelden for alle trenerne og lederne i turneringer om folkeskikk på sidelinja.

Hue er blitt inntatt av en ny fotballkeiser med politisk korrekte norske fotballregler, og da er det ikke bare å flå dommeren.

Selv ikke for en ganske så alminnelig fotballpappa.

BYLAG PÅ VEI: Det holdt nesten for bygdegutta fra Quang Tri, men bare nesten
DEN STØRSTE PAPPAEN: Men fortsatt er det Ho Chi Minh som er den absolutt sterkeste faderen.
DEN VANSKELIGSTE KAMPEN: Vennskapsturneringen i Hue er en del av den lokale mobiliseringen mot Aids. Fotball og HIV-informasjon i miks.