Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Jakob Ingebrigtsen og trening av norske barn

Pappas glansbilde sprekker

Nei, denne altfor smittsomme pappa-syken er ikke Gjert Ingebrigtsen sin skyld.

SLITEN: Jakob Ingebrigtsen er blitt senior og sliter med overbelastning. Det er til å fikse. Da er det visst verre med barneidrett med for store ambisjoner. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix.
SLITEN: Jakob Ingebrigtsen er blitt senior og sliter med overbelastning. Det er til å fikse. Da er det visst verre med barneidrett med for store ambisjoner. FOTO: Lise Åserud / NTB scanpix. Vis mer

VIDUNDERBARNET Jakob Ingebrigtsen er akkurat ferdig med juniorklassen i friidrett. Han er blitt voksen også på papiret, men den nye tilværelsen som seniorløper starter med en belastningsskade. Jakob dropper en planlagt treningsleir i Sør-Afrika og kutter den slitsomme innendørssesongen for å hente inn nødvendig overskudd før sommerens OL i Tokyo.

Dette er ingen dramatisk nyhet, men den kommer samtidig som nasjonalsporten langrenn med god hjelp av solid journalistikk i NRK gransker sin egen sviktende oppslutning i barnekullene:

Der er det flere forklaringer i påvente av at miljøet selv får bearbeidet det rene tallmaterialet som indikerer en svikt blant de yngste utover landet på over tjue prosent:

- Hos oss opplever jeg hovedproblemet som enkelte overambisiøse foreldre. De har sett for mye Team Ingebrigtsen og driver sine barn som voksne utøvere fra åtte- til tiårsalderen, sier en av barnetrenerne i NRK-reportasjene om svikten.

AKKURAT denne treneren har sannsynligvis ikke helt rett når det gjelder trøbbelet i langrenn. I skiklubbenes egne undersøkelser utgjør «for mye prestasjonsfokus» bare 15 prosent av flere svaralternativ. Men plusser vi på «for kostbart utstyr» (22 prosent), er overdrevne foreldreambisjoner utvilsomt en viktig faktor etter de klimaendringene som gjør at langrenn spesielt i distriktene mister unger til kunstgressflater og innendørshaller.

Og treneren har uansett hundre prosent rett når det gjelder bekymringen for enkelte foreldres ambisjoner i all barneidrett.

Ingen barn skal drives som voksne utøvere.

MEN det har altså Jakob Ingebrigtsen gjort. Nå noen år seinere som en sjeldent moden junior -og seniorløper, har han selv vært tydelig på at denne tidlige spesialiseringen har vært avgjørende for å nå sitt eventyrlige nivå allerede som 19-åring.

Pappa Gjert framstår som den åpenbart ansvarlige for dette opplegget, selv om han alltid har forklart at de spesielle treningsmetodene bare skjedde fordi ungene ba om det. Det er en forklaring som er styrket hos folk flest:

  • Team Ingebrigtsen som TV-underholdning i de tusen hjem, har bokstavelig talt gjort det ofte karikerte bildet av den gale idrettspappaen stuerent.

Men det betyr altså ikke at dette er et eksempel til etterfølgelse.

DET er Gjert den første til å understreke. Han og jeg har de siste åra ofte vært uenig om rammen for den norske toppidrettssatsingen; hva som egentlig gjør at de aller beste norske talentene lykkes så bra i ulike idretter at Norge enda en gang rangeres som verdens fremste idrettsfolk.

Men det er ikke breddeidretten vi er uenige om; altså det sosiale arbeidet der nasjonalsporten langrenn nå har mistet så mange til en norsk barneidrett som totalt sett står sterkere enn noen gang.

Gjert Ingebrigtsens anliggende er at ikke Norge har noen modell for å ta vare på de ytterst få som skal bli aller best:

Breiddeidrett er en fin ting og favner alle. Men jeg savner at den forteller at det ikke blir laget noen Messi her. Jeg ønsker mer åpenhet om hva breddeidretten faktisk produserer. Ordentlige folk og ikke toppidrettsutøvere, sa Gjert fra scenen på ett av sine mange kunnskapsrike og morsomme foredrag i fjor. En slik rett fram karakteristikk er det bare å si ja og amen til.

Det å løfte fram en ny Messi har lite å gjøre med fellestreningene i norsk barneidrett. Bortsett fra at neste Messi også trenger trivsel og kamerater i tillegg til fotballkunsten.

AKKURAT det skjønner trenerne og lederne i skiklubbene bedre enn de fleste. Der er treningene gjennomgående lagt opp som lek. I det norske langrennsmiljøet er det som regel ikke idretten, men noen av foreldrene som misser. Det viser seg både i utstyrsjaget og den tidvis meningsløse debatten om bruk av giftige fluoriserte glidere for å tjene noen sekunder i barneskirenn.

Det er her de overambisiøse pappaenes glansbilde av Team Ingebrigtsen og talentutvikling sprekker. For det er ikke slik Jakob er blitt god. Heller ikke så mange av dagens norske skistjerner

Vi lo mange ganger, blant annet da vi var med på Oslo skifestival og store, nasjonale stevner. Foreldre gikk ved siden av ungene sine på ski og ropte på dem, fortalte Gjert en gang til Aftenposten.

- I Lauritz Bergendahls Minneløp i Sørkedalen skjedde det gjerne med pels og eplenikkers. De heiet frem barna med fare for omgivelsene. Den ene gangen i Sørkedalen kom en kjempeivrig far som ikke var fornøyd med hvordan ungene mine gikk på ski. Jeg fikk det glatte lag, fordi jeg måtte lære barna mine å gå bedre teknisk på ski , fortsatte suksesstreneren, og kunne ikke dy seg:

- Jeg svarte: Men Henrik vant jo! Og da kom replikken: «Ja, men han løper på ski, han går ikke», lo Gjert Ingebrigtsen.

ELLERS er press mot unger lite å le av. Jakob har fått nøye doserte treningsdoser etter at pappa Gjert lærte mer og mer av feilene han gjorde med de eldre løpergutta sine. Som en svært systematisk trener har Gjert Ingebrigtsen forstått mer enn de fleste om nødvendigheten av en balansert satsing. Han har vært redd skader hele veien, og holdt igjen gutta sine for å slippe det.

I så måte er Jakob sin belastningsskade ut av junioralderen bare enda et eksempel på at selv den mest forsiktige trener på dette skyhøye nivået av toppidretten balanserer på line med intensiteten i treningsprogrammene sine.

HER er det mye mer risikabelt for resten av de ambisiøse pappatrenerne. Der Jakob blir nøye fulgt opp av Gjert gjennom overbelastningen slik at han kan komme enda nærmere Filip og de beste afrikanerne i OL, kan alle de overdrevne forventninger fra ungenes nærmeste gi varige sår.

Dette er ikke snakk om graden for harde intervalløkter eller for mange timer i treningstøyet. Det gjelder derimot tryggheten for hvilken som helst unge om at han eller hun uansett idrettsprestasjon er elsket for den de er.

DET betyr jo ingen ting om 12-åringer bytter nasjonalsporten ut med andre idretter. Det store frafallet i idretten noen år seinere, er i seg selv heller ikke så farlig. For de fleste unge holder det å ha fått oppleve samhold, gleden av lek og litt trening i å passe på egen helse.

Bare det sosiale funker, får idrettslivet bli som det blir.

Det er resten av livet som teller.