Parfymert juks og fanteri

PALERMO (Dagbladet): Alle norske gutter husker dengang de først skjønte at italienske fotball egentlig er noe fanteri.

Mitt minne er fra VM-kampen mot Brasil i 1982: Bruno Conti med corner fra høyre. Slett ikke perfekt slått, men klareringen til Sokrates er enda svakere. Ballen kommer rett inn i det brasilianske feltet igjen, og vippes mot Paolo Rossi.

Normalt skulle han stått i offside, men forsvarsrekka på tidenes vakreste brasilianske landslag oppførte seg ikke alltid normalt. Denne gangen hadde sidebacken Junior tatt seg en kunstpause ved dødlinja; ingen offside, ikke noe press på Rossi med ballen, 2- 3 og Brasil ut av VM.

Da sank det innover meg hvor utspekulert onde de italienske landslagsspillerne kan være.

For det var bare fotballens verste som kunne ødelegge for Brasil i Spania-VM 1982.

SLIKE FATALE

øyeblikk blir alltid varslet. Tidlig i turneringen hadde jeg sett Maradonas ta sine første tryllesteg bare noen meter foran meg da han debuterte i VM med et par scoringer mot Ungarn i Alicante. Det var ikke målene i seg selv, men magien som tiltrakk: Hvordan en spiller med noen berøringer og noen steg kunne få styre hele kampen med føttene.

Enzo Bearzot, Italias mesterstrateg, hadde jeg også sett.

Da Argentina halvannen uke seinere dro opp til Barcelona for å spille mot Italia i mellomrunden, ble unge Maradona meid ned fra avspark.

SLAKTINGEN SKJEDDE

skjedde med stil. Altså helst med Claudio Gentile som skarpretter, den italienske høyrebacken som alltid ekspederte sine motspillere med et flirende smil under den tette, mørke barten.

Først da Gentile tok barten før finalen og ble verdensmester ved å slå Vest-Tyskland, gikk det an å erkjenne at han i tillegg til alle de skitne triksene også kunne spille ball.

Kanskje er det den kvaliteten som gjør det italienske landslaget så upopulært? Følelsen av at de skusler bort det åpenbare talentet på et spill som helst er designet for å ødelegge for andre.

OG OFTEST

har de ødelagt for oss. Italia går som en mørk skygge gjennom norsk fotballhistorie. De få gangene vi har hatt et glimt av håp om internasjonal berømmelse, er det italienerne som har slukket lyset.

Det var Italia som sendte oss ut av Frankrike-VM i 1938. Riktignok ved hjelp av den østerrikske dommeren Beranek som annulerte Arne Brustads mål for offside, men rett før andre verdenskrig var nazister fra Østerrike og fascister fra Italia sett på som ett folk. Også for det franske publikummet i Marseille som pep sammenhengende i forakt.

DA VI

fikk vår neste VM-sjanse i 1994, var begeistringen over det norske ikke like påfallende. Norge kom til USA-VM med vår variant av den italienske kynismen, og røk 0- 1 for læremesterne allerede i innledningspulja. Det var en kjedelig kamp mellom to feige lag som Drillos tapte fordi spillerne ikke hadde ork i varmen til å utnytte fordelen av å spille elleve mot ti etter at den italienske keeperen ble utvist.

Fire år etter ble det samme leksa. Den svevende norske begeistringen fra sluttminuttene mot Brasil ble til 90 minutters pine i neste kamp mot Italia. Norge forsvant ut av VM 1998 for et lag som spilte enda mer kalkulert enn oss.

TRE TAP

på våre eneste tre VM-sluttspill. Mot den fotballnasjonen som på 1960 og 70-tallet gjorde skjermene på svart/hvitt TV-ene grå med sine kyniske E-cup-triumfer, holder det fortsatt ikke med nymotens norske breakdown-analyser. Det er bare å innrømme:

 Selv vi blir aldri bedre enn Italia på å røve vekk fotballgleden.

I samme slengen kan sikkert noen av oss også føye til at den dårlige følelsen for italienske fotballspillere er blandet med litt enkel bondesjalusi. De filmer, spytter og spenner på banen, men utenfor er de ganske flotte.

I en italiensk landslagsgarderobe er vareutvalget som i en hvilken som helst skjønnhetssalong.

FOR DET

var jo slik italiensk fotball startet. Som spillet Calcio i Firenzes storhetstid seint på 1400 -tallet, der det het i de første reglene at lagene måtte bestå av pene og virile menn. Spillerne kunne ifølge bestemmelsene hverken være «tynne, stygge eller deformerte», og kampantrekket var tidas lekreste festtøy.

Etter det har italiensk fotball alltid vært et spill for galleriet: de siste sesongene med de bestikkelsene og det organiserte dopet som de har funnet nødvendig for å holde fasaden.

Italienske spillere kjemper ikke på banen som tyskere eller engelskmenn; de gjennomfører kampen som en forestilling.

Er det rart at vi ekte gutta husker når de begynte å ergre oss?