KVALITETSTESTEN: I Paralympics vil Birgit Skarstein og de andre norske stjernene vise nivået på Olympiatoppens arbeid for tida. Selve organiseringen av norsk toppidrett har forlengst etablert seg som en enestående suksess.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
KVALITETSTESTEN: I Paralympics vil Birgit Skarstein og de andre norske stjernene vise nivået på Olympiatoppens arbeid for tida. Selve organiseringen av norsk toppidrett har forlengst etablert seg som en enestående suksess.  Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Pass godt på det som er typisk norsk!

Små klubber og en demokratisk idrettsbevegelse sikrer suksessen i norsk toppidrett. Hva er da vitsen med å kreve en ny elitesatsing? Følg heller med på Paralympics fra i dag.

I 1988 gikk jeg bak idrettspresident Hans B. Skaset under vinterfiaskoen i Calgary-OL, og noterte ned de første ideene om en norsk idrettsrevolusjon.. Den startet med å stenge selskapsklubben for de vennlige eldre herrene med en synbar fetisj for rød blazere; altså den daværende Norges Olympiske Komite. Det som fulgte med samlingen om Olympiatoppen ble bokstavelig talt gull, selv om ikke alt gikk som Skaset ønsket.

Han ville ha et annet forhold mellom Norges Idrettsforbund og Ringenes norske herrer. Den endelige sammenslåingen av de to organisasjonene i 1996 kalte han «en ulykke for toppidretten»:

- Toppidretten må være et løpende prosjekt, med en løpende dynamikk. De ansvarlige må ta risiko og stilles til ansvar, sier Skaset nå til Aftenposten etter et nytt svakt norsk sommer-OL, men denne spissformuleringen forteller egentlig ikke så mye om hvorfor det bare ble fire bronsemedaljer i Rio.

FOR den labre innsatsen i de lekene vi egentlig ikke kan, var en varslet idrettsulykke. Våre medaljekandidater var knapt flere. Norsk sommeridrett har i tiår vært spinkel med unntak av de brede kvinneidrettene fotball og håndball.

Allerede Tvedt-rapporten som skulle forklare de dårlige resultatene i London 2012, pekte på de totalt manglende miljøene bak de aller beste. Det historiske OL-gullet til Vebjørn Rodal i 1996 ble jo ikke fulgt av en skokk 800 meter løpere, unge, kule Andreas Thorkildsen med lua samlet ingen spydkamerater med sine to OL-seire og banebrytende Gunn Rita Dahle fikk ikke med seg så mange flere sykkeljenter ut i terrenget.

At det ikke ble bygget noe varig miljø rundt disse stjernene er trist, men likevel forståelig:

  • Å holde oppe et toppidrettsmiljø over tid krever både store økonomiske og menneskelige ressurser.

Kombinasjonen av dem finnes nødvendigvis ikke i en norsk idrett der fotballen gir mest prestisje lokalt, mens den nasjonale oppmerksomheten samles om kvinehåndball og vinteridretter.

DERFOR må debatten om organisering av norsk toppidrett starte med å forstå det grunnleggende::

  • Vi kan ikke bli gode i alt.

Der holder det å ta en titt på fellesbudsjettene. Olympiatoppen rår over 140 millioner kroner pr. år. Dette beløpet er for eksempel omtrent det samme som Storbritania bruker bare på roerne og seilerne sine. Hos oss skal pengene bli fordelt på over 50 idretter. Likevel forrenter den ganske forsiktige norske satsingen på toppidrett flere OL-medaljer enn de fleste andre land:

  • Bare på de to siste lekene i Sotsji og Rio er det blitt 30 medaljer.

Og over halvparten av disse medaljene er vunnet av utøvere med bakgrunn i små idrettsklubber på bygda eller tettsteder i distriktene.

TYPISK NORSK: Idrettstjerne fra landsbygda. Therese Johaug på sommerjobb hjemme i Dalsbygda for noen uker siden. FOTO: Thomas  Rasmus Skaug / Dagbladet.
TYPISK NORSK: Idrettstjerne fra landsbygda. Therese Johaug på sommerjobb hjemme i Dalsbygda for noen uker siden. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet. Vis mer

DERMED er vi rett over i den såkalte «norske idrettsmodellen»; altså den tette sammenhengen mellom lokalidrett og eliteidrett som Hans B. Skaset igjen og igjen ber oss avvikle.

Der svært kunnskapsrike Skaset er prinsipiell, skifter heiagjengen hans stadig karakter. Av og til består den av ledere i særforbund som ikke får til det med toppidrett, alt for ofte klapper gamle idrettsledere med for å minne oss om at alt var bedre før og etter hvert sommer-OL slenger noen sportskommentatorer seg på fordi dette sære lille yrket vårt har en hang til det totalt uforpliktende høye og mørke.

TIL SAMMEN ga det plagsomt mye støy etter at det manglet et par medaljer i Rio, men liten ettertanke om at Olympiatoppens største satsing starter i dag med Paralympics. Der er det satt inn ekstramidler kosentrert rundt en liten gruppe eliteutøvere som for eksempel Birgit Skarstein, Sarah Louise Rung og Tommy Urhaug..

REGJERENDE MESTER: Sarah Louise Rung tok gull allerede i London 2012. Siden har hun fortsatt suksessen som del av et samlet norsk landslag i svømming. Inkluderingen av idrett for funksjonshemmede er et særtegn for den norske idrettsbevegelsen. FOTO: NTB Scanpix/Ekströmer.
REGJERENDE MESTER: Sarah Louise Rung tok gull allerede i London 2012. Siden har hun fortsatt suksessen som del av et samlet norsk landslag i svømming. Inkluderingen av idrett for funksjonshemmede er et særtegn for den norske idrettsbevegelsen. FOTO: NTB Scanpix/Ekströmer. Vis mer

Deres suksess gjør ikke Norge til noen stormakt i Paralympics. Det har vi heller ikke nok midler til, men det er en test på hvorvidt Olympiatoppens opplegg fungerer til daglig. Mye av det som tross alt var bra i Rio, bekreftet jo at det blir jobbet godt mellom enkelte særforbund og den felles toppidrettsledelsen. For eksempel i roing og håndball.

MEN eliteidrett må fortsatt skapes på våre helt egne premisser. Der Alpelandene bruker toll -og grensepoliti til å finansiere sportstjernene, USA har sine ressurssterke universiteter og gamle østeuropeiske stater gjerne kobler idrett og militære, har vi lokale idrettsklubber med over 1 million medlemmer som koordineres gjennom et demokratisk felles idrettsforbund.

Det er en svært sympatisk organisering som altså i all sin folkelighet gjør lille Norge til en av verdens beste toppidrettsnasjoner både målt i antall OL-medaljer og resultater pr. innbygger. Og den er helt geografisk betinget i en bevegelse som med sin representasjon på Idrettstinget sikret alle strøk av landet innflytelse på hvilken toppidrett vi skal ha.

Da framstår både kravet om et eget eliteidrettsforbund under direkte statsstyre eller en ny nådeløs idrettsledelse som så lite norsk som mulig.

Og hva blir poenget med en nasjonal toppidrett om vi ikke tar vare på det som er norsk?