MITT LILLE LAND: I sluttspillet i Sør-Afrika neste sommer kommer det kanskje ikke noe lag med et tilsvarende befolkningsgrunnlag som oss bortsett fra Danmark og Irland. Egil Drillo Olsen har hevet Norge til 43. plass på FIFA-rankingen, noe som står seg ok i forhold til talentgrunnlaget hos 4,7 millioner innbyggere. Foto: Heiko Junge / SCANPIX
MITT LILLE LAND: I sluttspillet i Sør-Afrika neste sommer kommer det kanskje ikke noe lag med et tilsvarende befolkningsgrunnlag som oss bortsett fra Danmark og Irland. Egil Drillo Olsen har hevet Norge til 43. plass på FIFA-rankingen, noe som står seg ok i forhold til talentgrunnlaget hos 4,7 millioner innbyggere. Foto: Heiko Junge / SCANPIXVis mer

Pass heller på alle ungene

Noen prøver å lure oss til å tro at vi har verdens dårligste samfunn for å lære å spille fotball. Det er ikke sant.

||| DET SURKLER fra et sug etter enere i norsk fotball. Helt siden herrelandslaget skjenet ut av VM-kvaliken tidlig i sommer er vi blitt forklart hvordan de skuffende resultatene speiler en manglende satsing på de yngste talentene. I denne massive kritikken har Norge framstått som en ganske så mislykket fotballnasjon.

Vi er samfunnet som aldri steller godt nok med våre aller beste, og det skal mer til enn en overraskende EM-bronse for fotballjentene og internasjonal heder for breddeaktiviteten for å rette opp det inntrykket.

Her er det visst bare frustrasjonen fra gutta med de største ballene som teller. De som først og fremst vil ha sitt barn fram, og som ellers knapt orker å drive med sport når de blir pisset på.

ETTER at Norge på tross av all jamringen underveis likevel endte som nummer to i kvalikgruppa, er det tid for litt ettertanke fra oss som ikke ser den naturlige sammenhengen mellom fotball og do-aktiviteter. For er det egentlig det sportslige utdannelsessystemet som har slått feil når den norske herrefotballen sliter med å nå vante internasjonale resultater?
 
Kanskje er vi bare blitt bortskjemte av en periode med framgang slik at vi nå er tilbake på et mer normalt nivå. Fotball er en global sport der kjøttvekta helst avgjør suksessen. I sluttspillet i Sør-Afrika neste sommer kommer det kanskje ikke noe lag med et tilsvarende befolkningsgrunnlag som oss bortsett fra Danmark og Irland. Norges 43. plass på FIFA-rankingen står seg også ok i forhold til talentgrunnlaget hos 4,7 millioner innbyggere.  

Rent historisk var det omtrent det samme lokalbaserte systemet med mange småklubber som la grunnlaget for den eneste gullalderen i norsk fotball. I perioden 1990 til 2000 kvalifiserte gutta seg til tre internasjonale sluttspill, jentene tok OL-gull og Rosenborg etablerte seg som et respektert europeisk topplag.

DENNE perioden representerer unntaket i norsk fotballhistorie, og den var definitivt basert på den motsatte verditenkning av dagens kritikere. Der problemløsningen nå går på å legge forholdene til rette for det enkelte fotballtalentet, ble de beste resultatene den gang oppnådd ved å definere fotball først og fremst som en fellesskapssport der kollektivet var viktigere enn individet.

Dette er ingen definisjon som begrenser treningsarbeidet for å løfte enkeltspillernes ballferdigheter, men det er en påminnelse om at ferdighetsbegrepet i fotball alltid omfatter forholdet til medspillerne. Det er en grunnleggende lagdimensjon ved fotball som er nødt til å kollidere med ønsket fra den ambisjonrike pappa om å få nettopp sin sønn fram.

DET er her den mest misforståtte talentdebatten starter. Mange blander en nødvendig strukturering av norsk talentutvikling sammen med den vante kranglingen om hvem som skal spille sammen på miniputtlaget.

Det er ikke barneidrettsreglenes begrensing av topping før 12 års alderen, som har ødelagt VM-sjansene for Norge. Bare en promille av de håpefulle ungene som fedrene presser fram til spilletid, kommer til å nå eliten. På samme vis sluses stadig større ungdomskull inn på videregående sportsutdanning selv om ganske få til slutt ender med idrett som levebrød. Kollapsen i den hjemlige klubbøkonomien er en grei påminning om hvor begrenset fotball er som yrkesutdanning.

Dette er ikke et sosialt utvelgelsesspill der bare den sterkeste overlever, men derimot en kunnskapsbasert aktivitet der klubbtrenernes og ledernes utfordring er å se og ta vare på et helhetlig talent gjennom hele skolealderen. Det siste gjør det viktig for fotballen å  bruke ressursterke pedagoger til yngre lag, men ærlig talt har det vært vanskelig å høre den pedagogiske undertonen i hylekoret etter tidlig satsing på enerne.

DERIMOT har det vært lett å få med seg debattens grunnleggende kritikk av en norsk idrettsbevegelse som baserer sin elitesatsing på breddeaktivitet.

Det er da det gjelder å holde fast i den helhetstenkningen som de siste tiårene tross alt har gitt norsk idrett bedre internasjonale resultater enn noen gang.

Som i god samfunnsorganisering ellers blir det sjeldent suksess ved å presse sitt eget barn fram uansett hvor evnerikt eller begavet det måtte være. Også fotball avgjøres på samspill.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagssjef for futsal (innendørsfotball).