Penga har skylda

Fotballandslaget ble slått ut lenge før John Carew ga kompis John Arne Riise et slag i bussen. Spillernes penger og posisjon har sørget for det.

Norsk landslagsfotball var på vei oppover gjennom 90-tallet med alle kjennetegn på fornyelse:

  • Egil Drillo Olsen introduserte en ny spillestil
  • En gjeng med gutter tidlig i tjueårene sloss på landslaget for egen karriere.
  • Et traust publikum ble rusa på uvante seire.

    Bare i løpet av noen få år føk Norge opp på andreplassen på verdensrankingen, spillerne forsvant fra hjemlig serie til toppklubber over hele Europa og det ble hverdagslig norsk å vinne i fotball.

    All denne lykken måtte bli for mye for et lite folk -- og det ble den.

    Allerede da de første tapene kom under VM i 1994, begynte kritikken mot Drillos spillestil. Så fulgte debatten om de utenlandske proffspillerne var blitt seg selv nok, og til slutt ble publikum lei.

    Møkka lei.

    Like fort som fotballykken kom til Norge, forsvant den.

    Nå er praten om landslaget så defensiv og sutrete at et lite buss-slagsmål mellom spillerne kan oppleves som et etterlengtet avbrekk.

    Og da er det ille.

    Ganske vanlig


    For de uinnvidde:

  • Fotballgutter har alltid slåss.

    Dette er en kampidrett der reglene som regel pr. definisjon strekkes en skruknott eller to oppover leggen på motstanderen som tegn på en skikkelig god trening. Det er slik tenning og slike treninger som løfter laget -- og som i sum gjør at Norge vinner landskamper igjen.

    Denne gangen starten kranglingen fordi John Arne Riise skjøt i stedet for å passe ballen til Carew. Dette er detaljer viktige nok til å få opp blodtrykket. Bare slik lyst etter det riktige spillet gjør at det til slutt kommer.

    I Bosnia-kampen lørdag var det verken lyst eller løft -- og resultatet ble at Norge er på full fart ut av EM-turneringen.

    Ball-diva


    Alle -- også John Carew -- skjønner at landslaget ikke får dette positive trykket tilbake ved å slåss i bussen. Roma-stjernens reaksjonen var dum, utestengelsen nødvendig og konflikten etterlater seg bare tapere om ikke Fotballforbundet benytter anledningen til å se lenger enn til Carew.

    Nettopp han er lett å se; en storvokst balldiva med enda større smykker og enda riktigere solbriller. Carew er i seg selv en karikatur over det internasjonale lønnssystemet som gjør unge fotballmenn til millionærer over natta, som regel uten annet følge i forvandlingen enn en flod av agenter og andre ego-smiskere.

    Samtidig er John Carew en spiller med topp spesialkompetanse som kan brukes i de beste klubber, og selvsagt også på landslaget. Derfor må han inn for Norge igjen -- i hvert fall om han innser at et fotballag alltid blir best når det kollektive settes foran individuelle lyster.

    Tilbake til start


    Her er Fotballforbundets utfordring:

  • Hvordan få et nytt felles løft med en spillergruppe som er blitt alt for vant til å passe på seg selv og sine egne interessser?

    Helt fra forrige EM-kvalik var det opplagt at utenlandsproffene ikke ville gjennomføre de kollektive kravene som Drillo-stilen medfører.

    Hele Semb-perioden har vært et kompromiss mellom en suksessfylt stil og de nye stjernenes navn og nykker.

    Carew-saken er en bra anledning til å løfte problemet fram. Går det an å finne igjen samholdet og gleden midt i millionmaset?

    Tilsynelatende har det ikke vært gutteleken det har skortet på. De som har fulgt landslaget de siste årene kan i hvert fall fortelle at det har vært mer enn barnslig nok på treningene.

    Dessverre gir det ikke så mange EM-poeng å kaste druer på hverandre, dra ned buksene eller slåss i bussen.

    Men det gir oss i hvert fall muligheten til å tvile på at penger løser alle problemene hverken for Norge eller våre beste unge menn.

SLÅTT UT: Nils Johan Semb holdt pressekonferanse på Ullevaal stadion i dag.