Penger i lomma ... sand i trusa

Tror du at å være profesjonell sandvolleyballspiller er blant verdens morsomste og mest fordelaktige yrker? Etter å ha konsultert ekspertisen kan vi bekrefte at dét er det.

- Sandvolleyball gir mer moro på kjøpet enn noen annen idrett, proklamerer Vegard Høidalen (27).

Makker Jørre André Kjemperud (29) nikker:

- Hadde du blitt med oss på bare én turnering, ville du fått hakeslepp. Sandvolleyball er idretten med flest tilleggsgoder: Vi drar til de mest spennende stedene, bor på flotte hoteller og spiller på verdens vakreste strender. Det er enda mer fantastisk enn du forestiller deg, sier han begeistret.

- Til og med tilskuerene er flotte, legger han entusiastisk til i samme åndedrag.

- Hehe, gliser Vegard.

- Ok, stryk det med tilskuerene. Jeg legger egentlig ikke merke til dem, sier Jørre.

KANSKJE STÅR DET en pensjonist eller ei husmor bak kjøkkengardinene i en av bygårdene ved Torshovparken og smugtitter. De to solbrune gutta som hopper opp og ned i den blaute sandkassa mellom blokkene i tjukkeste Oslo legger i så fall ikke merke til det. Regnet høljer ned, og de er mest opptatt av å holde varmen. Det er ei drøy uke siden de spadde den brasilianske verdenseliten ut av en annen sandkasse, innkasserte 250 000 kroner og ble betegnet som en sensasjon.

- Skjønner utlendingene hvor fantastisk det egentlig var? roper vi gjennom striregnet.

- Skjønner? Ja jøss. Det skal jo egentlig ikke gå an, vet du, roper Jørre tilbake.

- Fortsatt synes mange det er flaut å tape for oss. De kommer med alle slags unnskyldninger, men nå nytter det snart ikke å bortforklare Norge som sandvolleyballnasjon, sier Vegard.

Da Jan Kvalheim og Bjørn Maaseide ble verdensmestere i 1995, var det få som skjønte at de var vitne til begynnelsen på en utradisjonell, men varig norsk idrettssuksess. Det var det året Jørre og Vegard bestemte seg for å forlate innendørsvolleyball for å bli et par og satse utendørs.

- Egentlig var det en kjempeegotrip, sier Jørre.

- Det var den enkleste veien å gå for å bli best i verden i volleyball som nordmann. Vi får ikke skrapt sammen åtte mann til et respektabelt landslag en gang. Å finne to er enklere og faktisk mulig.

JØRRE OG VEGARD ER fortsatt Norges andrelag i profesjonell sandvolleyball, men i løpet av det siste året har de slått både det norske førstelaget, brasilianske strandkonger, blitt europamestere og skapt furore i den profesjonelle verdensserien.

- Hvor stor er sporten ute i verden?

- Oj, vi ser bare strender, baner og tilskuere, så det er vanskelig for oss å si. Men penger er gjerne en grei vinkel å sammenligne idretter utifra. Gjør du det, vil du finne ut at bare golf og tennis opererer med større pengepremier enn sandvolleyball, sier Vegard.

- Betyr det at dere kan bli rike?

- Hm, rike og rike. Fotball er den eneste sporten du kan tjene ok med penger i, selv som middelmådig. I andre grener må du være best for å håve inn summer som monner.

250 DAGER I ÅRET TILBRINGER Jørre og Vegard barbeint på strender i eksotiske verdenshjørner. Ettermiddagen i Torshovparken er den siste i Norge, før de legger ut på en nesten to måneder lang verdensturne med Italia som første stopp denne helgen.

- Går det an å kombinere familie eller kjæreste hjemme med livet deres?

- Det går i hvert fall ikke an å bygge opp et forhold. Jeg har prøvd, så jeg snakker av erfaring. Det er ikke fordi det er så mange fristelser, men fordi vi er på reise det meste av tida, sier Jørre.

- Jeg vil helst ikke svare på det spørsmålet. Det går jo an å forsøke å få til noe, mener Vegard og vrir litt på seg.

- Vi vet hvordan det er å være gift uansett. Når vi er på tur, sover vi til og med i samme seng. Ja, dobbeltseng altså. Grøss og gru, sier Jørre og føyer til skrekkhistorien fra en av de første turene:

- Jeg våknet med Vegards hånd på hoftebeinet. Kan du tenke deg? spør han og himler med øynene. Akkurat idet vi aner en ekteskapskrangel, nikker Vegard samtykkende:

- Vi hadde vært skilt om det ikke var for at du er det eneste partneralternativer i Norge, sier han.

- Vi er veldig forskjellige. En gang måtte en politimann skille oss på en flyplass. Vi var langt fra å komme i håndgemeng.

Jørre måler opp en milimeter mellom tommel- og pekefingertuppen, og Vegard nikker enig igjen.

- Vi er blitt som søsken: Vi vet at vi ikke kommer unna hverandre. Da blir det sånn med tida at uoverensstemmelsene bringer oss enda tettere sammen.

DET HENDER FORTSATT at Jørre og Vegard får slengmeldinger om bikini- og badebuksesport, men stort sett er folk klar over at sandvolleyball er seriøs idrett, selv om den bedrives på solsiden.

- Vi trener mellom to og sju timer om dagen, litt avhengig av hvilket tidspunkt i sesongen vi befinner oss på. Banen er like stor som en vanlig volleyballbane, så selv om vi bare er to må vi dekke like mange plasser som et fulltallig innendørslag. Du er fullstendig utkjørt etter en kamp, men det er så gøy at hvis jeg hadde hatt tid til ferie hadde jeg utvilsomt spilt sandvolleyball, sier Jørre.

- De aller største ulempene med sandvolleyball?

- Du blir solbrent på nesa. Vegard må ta solarium før turneringer for ikke å brenne opp, sier Jørre.

- Og så får dere sand i underbuksa?

- Åja, gjett 'a - vi får sand både her og der, gliser Jørre.

- Men ikke grav for dypt i det er du snill, sier Vegard.

<B>SUS OG DUS: Når Jørre (t.v.) og Vegard (t.h.) er hjemme, må de stå i kø og vente på bane som alle andre, dersom det er godt norsk sommervær. Når det regner har de sandgropa i hjørnet av Torshovparken for seg selv.