Penger tjent på en guttunge

John Obi Mikel og mange med ham blir sikkert rike. Men hva med å si noen rene ord for penga underveis?

DE FORDOMMENE som popper opp i den triste saken om John Obi Mikel, er så svarte at de skygger for hvordan voksne menn svikter en drømmende, fotballglad unggutt.

Etter at Lyn-ledelsen for et par uker siden presenterte avtalen om Mikels sensasjonelle overgang til Manchester United, har saken mer og mer blitt tegnet som om dette gjelder de hvite snille som redder den svarte hjelpeløse fra hans slemme stamme nede i Afrika.

Eller som Lyn-direktør Morgan Andersen uttalte til VG Nett i går mens bare de innvidde visste at Mikel hadde dratt til Chelsea i London:

-  Det er seriøst skumle mennesker vi har med å gjøre.

Spørsmålet i dag er hvem som er skumle.

For denne saken er tegnet med de samme grove fargestiftene vi hadde på folkeskolen den gangen negere var noe fremmed. Kanskje er den fargelagt slik for oss for å skjule at signaturene på alle Mikels kontraktene underveis fra fotballskolen i Nigeria til Manchester United verken forteller om hudfarge, verdensdel eller nasjonal kultur.

De forteller bare om den samme grådigheten.

DET ER ok å tjene penger på fotball. Når vi aksepterer at verdens største idrett også er en av verdens største underholdningsbransjer, må vi godta at en fotballbedrift som FC Lyn Oslo investerer i talenter og selger dem med fortjeneste.

Men vi behøver ikke å godta drittposene som pengene pakkes i enten de kalles nigeriansk mafia eller norsk vennlighet.

En slik pose ble åpnet i Dagbladet i går da Rolf-Magne Walstad, sportssjef for fotball på Norsk Toppidrettsgymnas (NTG) på Bærum og eksjuniortrener hos Lyn, fortalte at skolen hadde mottatt nær to millioner kroner for å ha Mikel og tre andre nigerianske fotballgutter som «liksom-elever» i ett år.

Etterpå viser det seg NTG-ledelsen ikke vet noe om denne avtalen. Walstad har fått pengene til et frittstående prosjekt for å holde nigerianerne i Norge, og verken de eller pengene er registrert hos NTG.

ORDET «liksom-elev» er neppe brukt i kontrakten mellom Walstads ukjente givere og prosjektet. Lyn-ledelsen har hele tida presentert Mikel som en ekte elev, noe som sikret klubben og deres like ukjente samarbeidspartnere oppholdstillatelse for det unike fotballtalentet.

Først da de grådige begynte å slåss, ble det rullet opp at elevstatusen mest var en bløff.

HVEM SOM er grådigst av Lyn, Manchester United og Chelsea pluss kjølvannet med agenter og advokater, blir en smakssak.

Eller mer presist:

 En sak om dårlig smak.

Underveis har replikkene mellom de kjempende falt som i en slapstick-film:

-  Chelsea manglet respekt, forklarte Lyn-direktør Andersen til Aftenposten forleden da London-klubben visstnok var sjanseløs:

-  Avtalen de kom med var langt under vår verdighet, utdypet han, som om denne handelen var et vanlig bandeoppgjør på Grønland-stripa i Oslo.

FORELØPIG er den bare en del av den hverdagslige driften av en stor fotballforretning. Ender Lyn opp med noen titalls millioner for å ha lurt Chelsea-agentene, trikset litt med Norsk Toppidrettsgymnas sitt gode rykte og fortalt det store fotballpublikummet en spennende røverhistorie, er det kanskje bare en del av underholdningen vi alle vil ha.

Eller kanskje tenker noen på John Obi som da han for noen måneder siden fortsatt var 17 år og ikke kunne skrive proffkontrakt i England, fortalte at han frøs i Norge, ofte savnet mamma og ba i aftenbønnen at han skulle lykkes som proff.

MEN TENKER du sånn, har du ikke investert penger i fotball.

Da ser du kanskje på sporten som John Obi selv, som midt i maset rundt seg var på radiointervju med engelske 105,5 Cosmo FM og takket dem som virkelig brydde seg om ham:

-  Jeg ønsker dere alt godt, slik som dere ønsker meg det. Gud velsigne dere alle.