Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Årets Navn Idrettsgallaen 2 020

Perfekt vinner. Pinlig bak scenen

Hvem som helst av de 12 flotte kandidatene kunne ha vunnet kåringen av Årets Navn i norsk idrett. Den eneste taperen ble toppledelsen i Norges idrettsforbund.

MORSOM: Karsten Warholm slo av en spøk om Magnus Carlsen da han mottok prisen for "Årets navn" under Idrettsgallaen. Video: NRK. Vis mer

KARSTEN WARHOLM er et perfekt valg som Årets Navn i norsk idrett. Hans rekordløp med 46.92 på 400 meter hekk fulgt opp av VM-gullet noen uker seinere, er muligens den beste norske idrettsprestasjonen noensinne. Om sånt kan måles.

Hva som er suverent i friidrett, er helt målbart. I hvert fall når de rette etiske verdiene er på plass som hos Warholm.

Da kan det være verre å sammenlikne prestasjonene til de fleste av kandidatene til denne prisen. Det gjelder både de 12 som det norske folket kunne stemme på, og de mange aktuelle idrettsstjernene som juryen hadde utelatt før avstemningen.

UANSETT var denne lista så sterk at hvem som helst kunne ha vunnet. Den kvaliteten speiler et fantastisk norsk idrettsår. For tredje gang på rad er Norge kåret til verdens fremste idrettsfolk. Vi satte til og med ny rekord med seieren i den konkurransen.

Samtidig setter klubbene rekorder i antall medlemmer. Nå er nesten to millioner nordmenn med i et idrettslag.

Det var altså idrettens suksesshistorie som ble feiret på Hamar i kveld. Hvordan topplederne i Norges idrettsforbund likevel klarte å rote til kåringen av Årets Navn, er derfor en gåte.

Men det gjør ikke historie deres bak scenen mindre pinlig.

FORNØYD: Det var en blid Erling Braut Haaland som mottok prisen for "Årets gjennombrudd" under årets Idrettsgalla. Video: NRK. Vis mer

FOR den suverene verdenseneren i sjakk Magnus Carlsen var altså ikke på lista over kandidater til Årets Navn, og noen toppledere skulle absolutt ha fortalt ham hvorfor.

Det går an å ha morsomme diskusjoner om han burde ha vært der ut fra rent sportslige kriterier. Jeg synes ikke det. Flere verdensmestere har grunn til å føle seg mer tilsidesatt enn ham når det gjelder det rent sportslige. Han var heller ikke på lista over kandidater til den populære Folkets Idrettspris her i Dagbladet, en kåring Karsten Warholm vant suverent i likhet med de fleste popularitetsbaserte avstemningene for resultatene i 2019-sesongen. Før han i kveld sopte med seg samtlige mulige jurypriser på Idrettsgallaen.

Sjakk som idrettsprestasjon er langt fra opplagt. For meg var alpinisten Henrik Kristoffersen en mye sterkere kandidat til å komme på lista til Årets Navn enn Magnus Carlsen.

Å være verdensledende i alpint er fortsatt idrett på et ganske annet nivå enn å være utstyrt med en hjerne som gjør deg til klodens beste sjakkspiller. Så fysisk vil de som selv tilhører idrettsbevegelsen intuitivt tenke.

Og det er jo de som sitter i denne juryen.

LIKEVEL nevnte det svært respekterte jurymedlemmet Kjetil André Aamodt verken Magnus Carlsen eller Henrik Kristoffersen da han noen timer før festen fortalte om hvor vanskelig denne jobben hadde vært

- Det har vært vanvittig mange gode prestasjoner, sa han på NRK om det norske idrettsåret 2019, og trakk fram navn som Kjetil Jansrud (VM-gull i utfor), Martin Johnsrud Sundby (VM-gull på 15km), Sjur Røthe (VM-gull 30km) og Hans Christer Holund (sololøp til VM-gull på 5-mila).

Dette er kandidater fra en tradisjonell norsk vinteridrett som hver og en bærer med seg sterke historier. Jeg hadde klappet for hvem som helst av dem som Årets Navn, om altså ikke Karsten Warholm hadde levert noe enda sterkere på banen.

Men hva ble levert utenfor?

FOR det var der Magnus Carlsen spolerte mulighetene sine til å bli med i denne diskusjonen. Da han sist sommer kjøpte stemmer for å sikre at Norges Sjakkforbund ble et politisk underbruk av det svenske gamblingselskapet Kindred, strøk han seg selv fra årets æresliste under Idrettsgallaen. Det er fortsatt ikke greit blant oss nordmenn å dope valg:

  • Norsk idrettsdemokrati er ikke til salgs.

Det var heller ikke sjakken. Selv ikke for 50 millioner kroner. Så får det så være at flere sjakkledere i etterkant heier på Carlsens kandidatur uten å skjønne hvorfor han denne gangen er uaktuell for ekstra heder for 2019.

Det er de samme sjakkledernes prinsipielle utfordring.

STILIG: Hekkeløper Karsten Warholm kom stilig kledd under årets Idrettsgalla, og antrekket er inspirert av en kjent filmkarakter. Reporter: Marte Nyløkken Helseth. Vis mer

IDRETTSLEDERNES trøbbel er at de verken kunne eller våget stå opp for de demokratiske verdiene som gjorde Magnus Carlsen til et ikke-navn i denne kåringen. Idrettens egen uryddige presidentkamp har tilsynelatende lammet hele organisasjonen.

Jeg skulle gjerne sittet sammen med idrettspresident Berit Kjøll i Dagsnytt Atten-debatten på NRK om temaet i går, og igjen fortalt henne at hun fortsatt er uten troverdighet i dette spørsmålet om det er ok at sponsorene tar makten over idretten.

Alt fordi hun selv i hemmelighet fikk en lettlurt OBOS-sjef til å skrive en støtteerklæring for hennes kandidatur i Dagens Næringsliv; et innlegg som først var kladdet hos Kjøll og Håndballforbundets innkjøpte PR-folk.

DET som skjedde på idrettstinget sist mai var også et dopet valg. Det er rart at en så ryddig person som generalsekretær Karen Kvalevåg kan la disse gråsone-triksene passere som om ingen ting har hendt. Nå hefter de jo ved hele idrettsledelsen før noen våger å ta et skikkelig oppgjør.

Skinndebatten om Magnus Carlsen er sportslig god nok til å få prisen som «Årets Navn», viser hvor ødeleggende saken er for toppledelsen i bevegelsen. Norsk idrett er nødt til å ettergå dette grumset fra presidentvalget sist år for å sikre sine egne demokratiske prosesser.

Først da kan idrettspresidenten med noen som helst troverdighet snakke om betydningen av en demokratisk norsk frivillighet.

MEN Berit Kjøll er ikke alene om være idrettens stemme. I denne kåringen burde Tore Øvrebø som toppidrettssjef og juryformann også snakket om de verdiene som betyr så mye for denne bevegelsen.

Han gjorde jo det den gang det passet ham etter suksessen i sist vinter-OL. Da hadde en rekke internasjonale medier påpekt hvor annerledes norsk idrett driver, og skrevet henrykt om noe så uvant som en verdibasert toppidrett.

Etter OL-suksessen var det ikke måte på hvor mye Tore Øvrebø fortalte om disse grunnleggende verdiene som preger alt fra barneidretten vår til de sterke lagfellesskapene som henter inn alle VM -og OL-gullene. Og han snakket godt.

Hvorfor viser han nå bare til pressemeldinger og snakker i gåter mens selveste æresprisen i norsk idrett som han forvalter, blir utfordret nettopp på verdier?

VENTER: Johannes Thingnes Bø har tatt fri i januar i vente på å bli far for første gang. Foto/Reporter: Marte Nyløkken Helseth. Vis mer

FOR de norske verdiene var et sant budskap i 2018. Men de er like sanne i 2020.

Det er jo nettopp disse verdiene som fortsatt må forsvares. Vrakingen av Magnus Carlsen var en glimrende anledning til å gjøre det. Sjakkgeniet krysset en grense da han sist sommer kjøpte 1 000 stemmer for å få makt. Der angrep han selve frivilligheten.

DEN grensen er verken politisk eller økonomisk. Dette dreier seg ikke om å dele ut priser basert på sosialdemokrati eller liberalisme. Det er heller ikke snakk om hva som er best av spillmonopol eller utenlandsk gambling, men om det demokratiske fundamentet for enhver norsk medlemsforening.

Jeg har ment mye om alpinstjernen Henrik Kristoffersens rettssak mot hans egne i Norges Skiforbund, men det var en diskusjon om markedsrettigheter og oppførsel på trening. Den striden var vond, men konflikten gjør ikke Henrik mindre kvalifisert til å få en ærespris; på samme vis som Ada Hegerberg selvsagt ikke diskvalifiserer seg selv ved å nekte å spille på fotballandslaget.

De to vil helst bare konsentrere seg om seg selv og sin egen utvikling. De er drivende dyktige, men litt enøyde som stjerner på dette nivået også kan bli. Det er noe helt annet når Magnus Carlsen angriper demokratiet i frivilligheten.

I SOFAEN: Marit Bjørgen var i en uvant situasjon da hun gjestet Idrettsgallaen uten å være nominert. Foto/Reporter: Marte Nyløkken Helseth. Vis mer

SLIKE grenseoppganger må norsk idrett tørre å ta. Det skaper bråk underveis, men det beskytter samtidig de grunnleggende verdiene for denne selvstendige folkebevegelsen.

Noe viktigere ansvar enn det har du ikke som norsk idrettsleder.

Da er det pinlig at de fremste idrettslederne våre gjemte seg bak scenen i forkant av en perfekt kveld.

FOTNOTE: At prisen for Årets Trener gikk til Leif Olav Alnes gjorde ikke kvelden mindre perfekt. Alnes har sprengt grenser for hva vi i vår begrensete kunnskap trodde var mulig for norsk idrett. Han og Karsten Warholm trener for å klare hva som helst, og får det til. Selvsagt er det mulig å løpe under 45.......