Petter Northug har helt rett: Det er dårlig gjort å vrake lillebroren hans

Hvorfor tar ikke vi oss råd til store landslag når svenskene gjør det?

MENS Petter Northug hånlig kommenterer Norges Skiforbunds vraking av lillebror Tomas, får han hjelp fra Sverige:

•• Der den allmektige norske langrennsporten konkluderer med at den ikke har råd til å opprettholde antall løpere på A-landslagene sine, fortsetter en krisepreget svensk nasjonalsport å bruke av sine begrensete midler omtrent som før.

Svenskene har totalt tatt ut 19 løpere til  to landslag, mens de norske skilederne satte strek på 22 fordelt på tre lag. Og det var inkludert Petter selv som de visste ville si nei takk til plassen.

Antall løpere rimer slett ikke med det svært ujevne styrkeforholdet mellom de to naboene. Mens Norge fikk imponerende 15 herre -og dameløpere blant de tjue beste totalt i verdenscupene, nådde bare tre svenske jenter dette nivået. Og Charlotte Kalla; den desidert beste av dem, trakk seg fra landslaget i går.

Det mer enn antyder at norsk langrenn egentlig ikke er nødt til å kutte noe som helst på grunn av mindre kvoter i verdenscupen neste sesong.

HVOR små disse nye nasjonalkvotene blir avgjøres på kongressen til det internasjonale Skiforbundet (FIS) i Cancun i juni. Der fortsetter konkurrentenes offensiv fra fjorårets kongress på å begrense den norske dominansen. Uavhengig av kvotenes endelige størrelse, mener Norges Skiforbund at det bør være mulig for omtrent hele landslaget å få konkurrert jevnt i verdenscupen allerede fra sesongstart.

Sett fra trenernes synspunkt, er dette til å forstå. VM i Lahti er det klart viktigste den kommende vinteren, og det er fornuftig å lage et rennopplegg for de fremste medaljekandidatene i forhold til det.

Samtidig blir konsentrasjonen om ett mesterskap for snevert for oss som langrennsportens dominerende nasjon. Denne diskusjonen gjelder jo ikke de løperne som mest sannsynlig vinner for Norge i Lahti; derimot de rett bak som skal sikre at framgangen fortsetter i seinere mesterskap:

•• Nå blir denne gruppen dobbelt straffet av lavere internasjonale kvoter.

Først blir treningstilbudet dårligere, og så blir det vanskeligere å få kvalifisert seg til renn i verdenscupen. Over tid gir det sannsynligvis svakere norsk rekruttering.

HER er Tomas Northug ekstra interessant. Selvsagt hverken som lillebror eller Northug; den påståtte forfølgelsen av Petters nærmeste familie er bare føleri, men som en svært spennende skisprinter.

Allerede i 2018 er det klassisk skisprint i OL. Da er Tomas 28 år og ifølge den rådende teorien i sin beste alder som langrennsløper. Med tanke på resultatene på denne distansen i 2015, er han en mann som norsk langrenn rent sportslig bør investere i.

AKKURAT det gjelder mange i flokken av lovende norske herreløpere, men vrakingen av Tomas er mest av alt en alvorlig utfordring for nettopp den filosofien som ligger bak den eventyrlige utviklingen av norsk langrenn:

•• Når mantraet i sporten lyder «tålmodighet, tålmodighet og atter tålmodighet», er det lite troverdig å kvitte seg med løpere som fikk sist sesong helt ødelagt av sykdom.

Det gjelder både Tomas Northug og Martine Ek Hagen, men mest av alt sporten selv. Den kan rett og slett ikke driftes slik.

DETTE skjer ironisk nok midt i en gullalder der resten av Norge tilsynelatende ikke kan få nok av lovende langrennsløpere. Da gir fort disse overraskende nedskjæringene på landslagene til slutt en totalt sett dårlig økonomi.

For det er nå sporten skal investere i nye jubelsesonger, og en slik satsing skjer best i de miljøene som har det høyeste nivået på treningene.

På landslagene; altså, der både Tomas Northug og flest mulige av de sterkeste langrennsløperne må få være med.  

Lik Dagbladet Sport på Facebook