MASET BLIR FORT GLEMT:  Det ble mye støy for lite rundt Petter Northug på hjemmebane i Trondheim sist helg. FOTO: Ned Alley / Scanpix.
MASET BLIR FORT GLEMT: Det ble mye støy for lite rundt Petter Northug på hjemmebane i Trondheim sist helg. FOTO: Ned Alley / Scanpix.Vis mer

Petter vinner til slutt

Da teller knapt ukas små kontroverser.

I LIKHET med de fleste som følger den pågående sportsdramatikken rundt Petter Northug, vet jeg ingen ting om hva som rører seg i hovedpersonens hode. Jeg har ikke noe behov for det. Petter skal få ha følelsene og tankene sine for seg selv. For meg er det eneste som betyr noe i denne sammenhengen at Norges beste skiløper oppfører seg mot konkurrentene som skiløpere flest; altså at han har respekt og omtanke for de andre som er med i leken.

Og der blir Petter Northug stadig bedre.

SELV bedyrer Petter at han er akkurat som før. Han mener at det ikke har kommet noen snillere 2012-utgave eller en "Nye Northug", men vi ser nå uansett det vi ser:

•• I hele vinter har Petter vært rausere og vennligere mot konkurrentene enn noen gang.

Og dessuten gått fortere på ski.

DET SISTE burde ikke hatt noe med saken å gjøre, men er blitt sauset inn likevel. Northugs tidvise brautende og tverre oppførsel i målområdet er blitt forklart med hans sjeldne vinnervilje. Underforstått:  Med strammere sosiale grenser ville gutten ikke ha vunnet så mye.

Det er en tynn forklaring. Vel har Petter hatt mye moro med å spille ut svenskekortet, men nettopp den åpne fleipingen rundt denne nasjonale rivaliseringen viser hvor grunt dette stikker. Sånn kunne Markus Hellner fungere som pokervenn og treningskamerat i Las Vegas på sommerstid og Falun utnevne Petter til sin spesielle ambassødør for et nytt ski-VM til byen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Svenskevitsingen har såvisst ikke fungert som selve drivstoffet for skisuksessen. Bare som en mer eller mindre morsom spøk underveis.

DET er Petters eget beinharde treningsregime som steg for steg har utviklet ham til en helt spesiell skiløper. I det daglige treningarbeidet har han en egen evne til å gyve løs på konkrete utfordringer; som for eksempel vinterens satsing på Vasaloppet.

Denne systematikken står tilsynelatende i kontrast til brushodet Petter, men motsetningen er ikke større enn at han gang på gang har kommet sterkere tilbake i sporet etter skilivets ulike kontroverser.

For ærlig talt: Etter at Petter fikk på plass et greit forhold til de fleste utenlandske konkurrentene, har debatten om oppførselen hans gått på småting.

SÅNN var det sist helg også. En Petter som skled unna noen av oss journalistene som var lovet en prat og som to dager seinere glemte en seierssermoni, er isolert sett knapt skandaløst.

Samtidig er det slike småting som han trenger å få på plass for å fortsette den  fine sosiale utviklingen sin. Det er bra for alle å holde avtaler og det skulle bare mangle at landets beste løper viser såpass respekt for konkurrentene at han møter på en lokal premieutdeling i Trondheim

DET GODE er at Petter Northug egentlig skjønner begge deler bare han får tenkt seg om. Bråket bare strammer ham opp. Tilsynelatende hjelper det ham til å konsentrere seg om det som er nødvendig for å bli en sterkere løper. Norsk langrenn har ingen sosialt sær frontfigur. Sportens stjerne velger iblant feil når han er skuffet eller stresset og påfører seg unødvendig trøbbel, men stort verre er dette heller ikke.

Når han staker inn til seier i Vasaloppet om et par uker, er alt glemt. Det er ikke noe grunn til noe annet. I hvert fall ikke nå som Petter bare blir bedre både i og utenfor sporet.