Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Idrettspresident Berit Kjøll vil ha mer sponsormakt i norsk idrett

Pinlig gjort mot Marit Bjørgen

Skal de med pengene få kjøpe seg ekstra stemmer i den organiserte norske frivilligheten?

NORSK IDRETT PÅ SITT BESTE: Marit Bjørgen har i årevis forsvart de grunnleggende verdiene i norsk idrett. Det er nødvendig nå som sponsorene blir ønsket velkommen inn i idrettens valgkamper. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet.
NORSK IDRETT PÅ SITT BESTE: Marit Bjørgen har i årevis forsvart de grunnleggende verdiene i norsk idrett. Det er nødvendig nå som sponsorene blir ønsket velkommen inn i idrettens valgkamper. FOTO: Bjørn Langsem/Dagbladet. Vis mer

I KVELD er det ledervalg i Norges desidert viktigste fotballklubb. Den dramatiske maktkampen i Rosenborg Ballklub trekker et rekordstort antall medlemmer til årsmøtet på Lerkendal.

Det skal stemmes om hvem som skal bli RBK-sjef. Selv i den norske idrettsklubben som forvalter desidert mest midler, skjer det valget med en stemme til hvert medlem som møter opp og rom for en overraskelse. Sånt hører medlemsdemokratiet til.

De to fremste kandidatene er begge kjente næringslivsprofiler, men ingen av RBKs mange, tunge sponsorer har brukt pengemakten i valgkampen for å fremme sin kandidat.

En slik innblanding har aldri vært akseptert i norsk idrett. Ikke før idrettspresident Berit Kjøll plutselig har bedt sponsorene om å være med i bevegelsens ulike valgkamper.

GÅR AV: Stig Inge Bjørnebye har meddelt styret i Rosenborg at han ikke ønsker en ny periode som sportslig leder i klubben. Bilder fra NRK. Vis mer

Det utfordrer en grunnverdi i norsk idrett. Det at alle er like mye verdt.

Og det er pinlig gjort mot alt Marit Bjørgen har stått for.

FOR når vi snakker om hvordan ta vare på det som er bra i den store norske idrettsbevegelsen, pleier jeg ofte å bruke nasjonalikonet Bjørgen som eksempel.

Ikke fordi hun er påfallende mer plettfri enn oss andre, men fordi hun ofte har vært så troverdig i beskrivelsen av hva som egentlig er verdien i den frivillig organiserte idretten. Det at nesten alle norske barn og voksne en gang i livet har lekt sammen i en idrettsklubb.

Dess eldre Marit ble som skistjerne, dess tydeligere ble hun på dette grunnlaget:

- Rognes-idretten, hvor jeg kommer fra, har vært med å utvikle meg til den personen jeg er. Der fikk jeg mine verdier. Gjennom klubben og de frivillige som var med der, sa Marit dengang hun sammen med fotballkjempen Brede Hangeland signerte et forsvarsskrift for dette fellesskapet.

Det lokale idrettslaget er livets skole i det å ta ansvar. Som den norske frivilligheten ellers. Samholdet der lærer oss å se andre, avveie hensyn og få respekt for at de tett rundt oss har samme verdi.

Nå må disse grunnleggende demokratiske verdiene i det frivillige arbeidet forsvares på nytt. Ironisk nok fordi de angripes av idrettsbevegelsens egen president.

Det er et uklokt angrep på Marit Bjørgens idrett.

NÅR Berit Kjøll helt overraskende inviterer idrettens egne sponsorer til å være med i idrettens valgprosesser, utfordrer hun samtidig den demokratiske folkebevegelsen hun er valgt til å passe på.

Det er kanskje ikke med vilje. Som nyvalgt idrettspresident har Kjøll sikkert ingen skumle hensikter, eller en ny hemmelig plan om mer makt for seg og sine fra de innerste sirkler i Oslos næringsliv.

Hun er sannsynligvis fornøyd med å ha kommet til topps i norsk idrett, og det er henne vel unt. Men hun skjønner bare ikke konsekvensen av det å slippe sponsorene løs i idrettens valgkamper.

FOR mens idrettspresident Kjøll i et innlegg i Dagbladet fastslår at «idrettens frie stilling er ufravikelig», handler hun stikk motsatt ved å argumentere for at sponsorene fritt må få fremme sine kandidater i de ulike valgkampene.

Hele denne saken startet jo tvert imot i det skjulte da PR-byrået til Håndballforbundet og Berit Kjøll ba OBOS, en av norsk idretts største sponsorer om å heie på deres kandidat i den kommende presidentkampen.

DETTE var altså en styrt ytringsfrihet. Både Håndballforbundet og Kjøll måtte i fjor vår ta en snarvei fordi de følte de hadde dårlig tid fram til presidentvalget på Idrettstinget etter at hun var blitt vraket av valgkomiteen i Norges Idrettsforbund.

- Tre uker, tenkte jeg? Er det mulig å få det til, spurte Kjøll seg selv da NRKs Ole Torp på utsøkt, dannet bergensk vis behendig lukeparkerte henne på TV etter dette valget. I spørsmål etter spørsmål presset han den nyvalgte idrettspresidenten til å utdype det kinky forholdet mellom skjult, betalt hjelp og det å bli demokratisk valgt.

De forklaringene som kom den TV-kvelden var verken spesielt åpne eller rause i forhold til Kjølls to motkandidater, og Torps kritiske spørsmål burde bli pensum for de som nå vil åpne for sponsormakt rett inn i idrettens valg.

Dårlig tid rettferdiggjør sjelden mangel på prinsipper.

LIKEVEL er det ikke selve presidentvalget som teller her. Idretten tar ikke noe omvalg, og det er heller ikke nødvendig. Dette gjelder altså ikke person, men prinsipper.

For selvsagt skal sponsorene presse på for at idretten skal gjøre samfunnsjobben sin skikkelig om det så gjelder likestilling, kampen mot doping eller hva som helst som gir det norske samfunnet bedre fellesskap. Men grensen for påvirkning går når pengemakten brukes til å skaffe seg makt over medlemmenes frie valg.

Det bryter med demokratiet.

DETTE skillet sliter noen av Kjølls hjelpere med. Som VGs kommentator som forleden litt på etterskudd understreket at idrettens sponsorer ikke er julenisser, og derfor ønsket alle med penger velkommen til fritt å slåss for sine kandidater i idrettens valg:

- Idrettspresidenten har rett når hun prinsipielt ser det demokratiske i at også stemmer utenfra bør kunne målbære meninger, og at en vid ytringsfrihet er noe annet enn å gi fra seg stemmemakt i et valg, skrev han, og glemte behendig at OBOS som en av de største sponsorene til norsk idrettsbevegelse slett ikke er noen «stemme utenfra».

DET er jo akkurat det som er utfordringen ved å invitere de sponsorene eller politikerne som styrer pengestøtten, rett inn i valgkampene i en medlemsorganisasjon. De pengene disse påvirkerne forvalter, gir dem ufortjent stor makt.

Det blir det samme som om pressens tunge annonsører skulle fått påvirke meningene til VGs egen uavhengige stemme. Dette skillet mellom journalistikkens frie ord og kommersielle interesser, er strengt regulert i Vær Varsom-plakaten.

Derfor kan VGs kommentator knapt skjønne rekkevidden av det han skriver. For jeg er sikker på at VGs redaksjon til vanlig ser den prinsipielle forskjellen mellom en såkalt «vid ytringsfrihet» og nødvendigheten av å holde annonsørenes ulike verdivurderinger og kommersielle interesser utenfor avisas journalistikk.

SLIK beskytter også idrettens egen lov mot sponsorenes interesser. I ytterste konsekvens er dette et vern mot korrupsjon og mislighold innen idrettsledelsen; altså alt som de siste tiårene har plaget en stadig mer kommersiell driftet internasjonal idrett.

Nå plager mer sponsormakt plutselig også norsk idrett. Det skjer fordi Håndballforbundet og Berit Kjøll tråkket feil i hastverket for å få henne valgt.

SÅNT kan skje i iveren etter å vinne. Men det rettferdiggjør altså ikke at alle feilene blir stående.

Det er som å tråkke på noe av det beste i idrettsbevegelsen. Det som Marit Bjørgen har stått for. Fordi hun lærte noe om verdier hjemme i Rognes IL, og mange år seinere beskrev det hun hadde vært med på:

- Vi er derfor nødt til å gå i oss selv og sørge for at vi løfter frem og sikrer det vesentligste ved idretten; idrettens samfunnsbetydning, ba Marit om dengang.

Det gjelder også nå.