Planlagt suksess

I dag presenterer Åge Hareide en dristig plan. Ta vel imot ham.

BISLETT (Dagbladet): Rett etter at landslaget trente på Bislett Stadion i går, ble strømmen skrudd av. Den gamle hedersbanen skal rives. Nedslitt tradisjon erstattes med noe tidsmessig og flott.

Selvsagt måtte Åge Hareides Nye Norge ha sin siste trening her; på banen der Egil Drillo Olsen startet landslagets siste storhetstid med å slå et nedkjølt Kamerun en hutrende oktoberkveld i 1990.

I MELLOMTIDA

har Hareide slått Drillos seiersrekke med sine 5 privat-triumfer på rad. Ellers har han ikke gjort noe annet enn å få oss i godt humør mens vi venter på at Norge skal spille fotballkamper som betyr noe.

Kveldens kamp mot Russland gjelder også mest humøret, men mer og mer er det mulig å se det sportslige potensialet bak trenerens stadig bredere glis. Dette likner en planlagt suksess.

MED DRILLO

kom kunnskapsrevolusjonen i norsk fotball. Flest mulige trekk var basert på fakta. Ballen var ikke lenger rund; den lot seg digitalisere gjennom videoanalyser. Så fulgte profetiene som viste seg så riktige at alle rundt ble troende. I hvert fall så lenge det var bra nok for Norge å vinne.

Da fortryllelsen over de gode resultatene forsvant, slo reaksjonen historieløst tilbake. Nå gjaldt det å fornekte Drillo og alt hans vesen.

Hadde den sure stemningsbølgen fra sist høst skyllet over fotballandslaget, kunne resultatet blitt riktig ille.

MEN HAREIDE

hører ikke til de reaksjonære. Hans fotball er også kunnskapsbasert, og han går til VM-kvaliken med et planlagt spill.

Planen er i utgangspunket dristigere enn opplegget til Drillo og Semb, men neppe dumdristig idet Nye Norge spiller om mer enn humøret. Den viktigste forskjellen er vektleggingen av å holde ballen i eget lag for å skape gode angrep, og de kravene til enkeltspillere som denne endringen medfører.

DEN NYE

angrepsoppbyggingen gjør at landslagsledelsen prioriterer mer ballsikre backer og at de ser etter en spisstype som trives i rommet foran motstandernes forsvarsrekke. Men mest forandrer Hareides 4:2:3:1 formasjon arbeidsvilkårene for de to sentrale midtbanespillerne.

Opp gjennom hele 90-tallet utviklet Norge nasjonale indreløpere; den ekstremt, hardtarbeidende spilleren som skulle ta de lange løpene fra bruddet på en overbefolket norsk midtbane til de fete gressgangene bak motstandernes forsvar. Bevegelsen fikk navnet etter den beste utførelsen: Leo-løpet.

INDRELØPERNE

kunne stikke av gårde slik, fordi midtbanen hele tida ble balansert av en defensiv spiller. Midt på Hareides bane er det bare to mann som både skal forsvare det samme området, bli brukt i nesten alle oppspill og gi raske angrepsmuligheter gjennom pasningsferdighetene sine.

FÅ NORSKE SPILLERE

er skolert i denne kombinasjonen. Det har ikke vært noen tradisjon i klubbene til å gi de to sentrale midtbanespillerne så mye ansvar, og på de aldersbestemte landslagene har man naturlig nok helst fulgt den vanlige 4:5:1 planen.

DERFOR ER

Martin Andresen og Magne Hoseth to av de mest sårbare punktene i Hareides nye plan. Her har han foreløpig bare Jan Gunnar Solli som alternativ. Ørjan Berg vil ikke, Ardian Gashi har ennå ikke blikk og fot bra nok for de lengste pasningene, Eirik Bakke er ute med skade, Fredrik Winsnes spinner litt i utviklingen og evigunge Roar Strand har kvaliteter som mer kler en tradisjonell indreløper.

RESTEN AV

utfordrerne er langtidsprosjekter som neppe når fram til VM-kvaliken starter i høst. Det er risikoen med å introdusere en ny plan.

På den annen side:

Å være landslagstrener i fotball har alltid vært riskosport.