SISTE STJERNE FRA OSLO ØST: Ohi Omoijuanfo er det siste store fotballnavnet fra Holmlia. Innvandrerbydelene i hovedstaden har produsert mange av Norges beste fotballspillere, men nå sliter de fleste av lokalklubbene fra drabantbyene på Oslo øst. FOTO: Terje Pedersen/NTB scanpix.
SISTE STJERNE FRA OSLO ØST: Ohi Omoijuanfo er det siste store fotballnavnet fra Holmlia. Innvandrerbydelene i hovedstaden har produsert mange av Norges beste fotballspillere, men nå sliter de fleste av lokalklubbene fra drabantbyene på Oslo øst. FOTO: Terje Pedersen/NTB scanpix.Vis mer

Innvandring og fotball:

Plutselig forsvant talentene:  - Dette blir snart en blendahvit sport

Strømmen av stjernespillere fra innvandrerbydelene på Oslo øst har stoppet opp:

I MORGEN kveld er Eliteseriens toppscorer Ohi Omoijuanfo tilbake med Stabæk på sin gamle hjemmebane Lusetjern på Holmlia for å spille cupens 1.runde. Ohi er bare en av flokken av stortalenter født på 1980 -og 1990-tallet fra hovedstadens typiske innvandrerområder i øst og sørøst som lenge har preget norsk gutte, junior -og A-landslag.

Lista med storspillere fra Holmlia og nabostrøket Mortensrud er lang. For eksempel Adama Diomande, Haitam Aleesami, Ghayas Zahid, Mohammed Fellah, Amin Nouri, Nikolai Næss, Jonathan Parr og Mathis Bolly. I tillegg kommer de kjente målscorerne fra Groruddalen med suksess i Bundesliga og Premier League som Mohammed Abdellaoue og Joshua King.

KOMPISER FRA HOLMLIA. Barndomsvennene Haitam Aleesami og Adama Diomande har begge gjort suksess i europeisk klubbfotball. Men det har vært en lang vei med mye slit. Er offerviljen også betinget av bakgrunnen som fotballspiller? FOTO: Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
KOMPISER FRA HOLMLIA. Barndomsvennene Haitam Aleesami og Adama Diomande har begge gjort suksess i europeisk klubbfotball. Men det har vært en lang vei med mye slit. Er offerviljen også betinget av bakgrunnen som fotballspiller? FOTO: Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Vis mer

Norsk landslagsfotball er såvisst ikke inne i noen storhetstid, men flere av de beste enkeltspillerne med sterke karrierer i internasjonal klubbfotball er rekruttert fra den kameratbaserte løkkefotballen på Oslo øst der ungene selv ofte styrte det meste og sammen skapte drømmene om å bli noe riktig stort på banen.

Desto tristere at denne talentstrømmen ser ut til å ha stoppet opp.

FOR nå er de tidligere så dominerende innvandrergutta fra Oslo knapt nok med på noen av de yngre landslagene. Det beste av norsk guttefotball er i ferd med å bli blendahvit; altså nesten like etnisk ensidig som toppen av norsk jentefotball har vært hele tida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da er det en fattig trøst at de norske resultatene i aldersbestemt landslagsfotball ennå er gode. Både gutter-17 og jenter-17 er videre i EM-sluttspill neste måned. Det er i seg selv flotte prestasjoner, men må ikke få dekke over de rekrutteringsutfordringene sporten har på de folkerike områdene på Oslo øst og sørøst:

  • Her er det store barne -og ungdomsgrupper med potensiale til å bidra til utviklingen av norsk fotball.

Om toppfotballen altså bare hadde nådd dem.

LANG VEI: Joshua King kom fra et god 91-årgang på Romsås der han fikk spille med de eldre gutta. Så tråkket han opp veien mye på egen hånd fram til årets suksess i Premier League. Her etter hattrick mot West Ham.. FOTO: Mark Enfield/Mercury Press/REX/Shutterstock
LANG VEI: Joshua King kom fra et god 91-årgang på Romsås der han fikk spille med de eldre gutta. Så tråkket han opp veien mye på egen hånd fram til årets suksess i Premier League. Her etter hattrick mot West Ham.. FOTO: Mark Enfield/Mercury Press/REX/Shutterstock Vis mer

HOS jentene har den svake rekrutteringen i innvandrerområdene vært kulturelt betinget. Der har det aldri vært en felles forståelse for å slippe dem til i fotball. Men gutta har hele tida fått spille. Der er det manglende tradisjon og sviktende ressurser som de siste årene har gitt en tydelig nedgang i talenter fra Oslo øst.

Mange av de nåværende voksne norske toppspillerne kom fra gode enkeltårganger fra typiske innvandrerklubber som Romsås, Rommen, Klemetsrud og Holmlia. Men disse historisk sett ganske skjøre klubbene, er de siste årene blitt utkonkurrert av nye satsinger på Oslo vest der jevn god økonomi og mer stabile sosiale omgivelser sikrer kontinuitet i talentarbeidet.

Egne akademier og bedre treningsopplegg i vestkantklubbene har etter hvert flyttet tyngdepunktet på Oslos kretslag bort fra østkanten. Kombinasjonen av ekstra treningstid og faglig velkvalifiserte trenere er i utgangspunktet sportslig bra, men vil i praksis kunne gi toppfotballen et nytt klasseskille. Akkurat slik Josimar-redaktør Frode Lia med rette advarte mot for noen uker siden:

RETT MANN: Få kan mer om bred spillerutvikling enn Ronny Deila gjennom suksessen med Strømsgodset i Drammen. Det kan hjelpe VIF til å utnytte de store mulighetene på Oslo østkant. FOTO: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
RETT MANN: Få kan mer om bred spillerutvikling enn Ronny Deila gjennom suksessen med Strømsgodset i Drammen. Det kan hjelpe VIF til å utnytte de store mulighetene på Oslo østkant. FOTO: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
  • Svært dyre treningsavgifter med egenbetaling opp mot 20, 30 000 kroner pr. spiller gjør at sporten står i fare for å miste talenter som mangler den økonomisk støtten hjemmefra.

Over tid vil det sannsynligvis gjøre det vanskeligere å nå de som virkelig har mulighet til å bli de aller beste norske spillerne. For det er langt fra gitt at sportslig suksess med blendahvite kretslag og yngre landslag egentlig får fram de spillertypene som er nødvendig for å løfte A-landslaget.

I TALENTUTVIKLING er det lett å se seg blind på rask suksess. Ingen fotballkarriere blir sikret i barne -og tenårene. Gjennomgående er det marginal sammenheng mellom toppingen rundt den kostnadskrevende, organiserte ekstrasatsingen i yngre årsklasser og de få utvalgte som i realiteten gir et godt sluttprodukt på seniorlandslagene:

  • Utvikling av A-landslagsspillere angår tross langt under en promille av hvert årskull.

Det gjør at toppklubbene må se kritisk på sitt eget talentarbeid. Der henter Vålerenga nå svært unge spillere fra Oslo øst til sine egne yngre lag, mens det kanskje hadde vært en sportslig fordel for sluttproduktet å la barn og unge tenåringer få være lenger i lokalmiljøet sitt i et treningsopplegg driftet og sponset av storklubben. Altså å skape flere utviklingsarenaer enn den svært spesialiserte talentsatsingen til både VIF i øst og Stabæk i vest, slik som for eksempel Odd Grenland med suksess har gjort det i Telemark.

VÅLERENGA hentet i fjor duoen Ronny Deila og Erik Espeseth som klubbens nye sportslige ledelse. Med erfaringene fra Strømsgodset og innvandrerbyen Drammen er de begge svært kvalifiserte til å ta tak i denne utfordringen, og VIF har såvidt begynt å vurdere en alternativ satsing.

- Det er viktig å understreke at vi ikke skal kjøpe oss til suksess, sa Erik Espeseth da han overtok som administrativ sjef i Vålerenga i fjor høst. Han og Ronny Deila ble plukket ut av klubbens rike onkel Tor Olav Trøim, og det var mest av alt et langsiktig valg bygget på den nye trenerens dype fotballforståelse og rutinerte Espeseths forståelse av hva det kreves for å bygge et stabilt storlag.

Slik innsikt har lett for å forsvinne i en hard hverdag for toppfotball i hovedstaden, men her er den sportslige gevinsten nærliggende.

En tilnærmet blendahvit rekruttering i Oslo-fotballen framstår ikke som noe solid fundament for å trekke tilskuere og lokale stjerner til Vålerengas nye stadion. Den arenaen ligger jo som porten til de områdene som de siste ti, femten årene har klekket ut norsk fotballs største talenter.

Da gjelder det bare å åpne.