Skikongen Gjermund Eggen 1941 - 2019

Plutselig kastet han lua

En takk til Gjermund Eggen og Engerdal.

NORGE 1966: Gjermund Eggen tilbake i Engerdal med tvillingbror Jo og skikameraten Harald Grønningen rett før nasjonaldagen i mai etter VM-gullene. Slik ble skikonger hyllet av sine egne med snøflekkene i skogbrynet. FOTO: Ivar Aaserud Aktuell / Scanpix
NORGE 1966: Gjermund Eggen tilbake i Engerdal med tvillingbror Jo og skikameraten Harald Grønningen rett før nasjonaldagen i mai etter VM-gullene. Slik ble skikonger hyllet av sine egne med snøflekkene i skogbrynet. FOTO: Ivar Aaserud Aktuell / ScanpixVis mer

I DAG begraves skikongen Gjermund Eggen fra Engerdal kirke. Det er like vakkert der i bygda som navnet tilsynelatende forteller, men kommer du reisende sørfra er det kontrasten som slår deg. Den karrige riksveien som drar seg i en uendelighet langs radmagre Engeren; 17 kalde, grå kilometer klemt mellom de to fjellsidene, steinrøysene og vannet før det endelig åpner seg i nordenden ved Heggeriset med de myke gressengene det siste stykket inn mot kirka.

For navnet Engerdal betyr ikke hva du tror. Det kommer fra norrønt «ong»; det trange, det smale. Altså som Gjermund må ha følt trykket den januardagen i 1958 da han som 16-åring ville ut av dalen for å vise hvor god han var blitt på ski.

Og egentlig ikke kom tilbake før han hadde hele Norge på slep.

DETTE rennet gikk i nabobygda Jordet. Det var enda en mil forbi den lange Engeren sørover mot Trysil, og familien Eggen hjemme på småbruket Egga hadde ingen bil. Gjermund fikk lånt seg en sykkel, bandt fast ski og staver, tråkket hele snødekte veien og vant den juniorklassen mot mye eldre konkurrenter der han vinteren før hadde blitt desidert sist.

Tre år seinere var han norsk juniormester, ble hentet opp på det nye rekruttlandslaget sammen med tvillingbror og sammen fant de skisporet som for alltid skulle binde Engerdal til hjertene hos en hel generasjon nordmenn.

FORTELLINGEN om den bitende kalde sykkelturen leser du i Thor Gotaas sitt praktverk «Femmila». Det er denne flittige folkeminnegranskeren som de siste årene i bok etter bok har fargelagt minnet om norske skiløpere fra bygd og by landet rundt.

Knapt noen god historie fra de 176 årene med norsk langrenn har gått Gotaas forbi. Bøkene hans har åpnet skisporten som norsk kultur, men med Gjermund Eggen har det beste minnet forlengst vært i felles nasjonal eie.

For Gjermund kom inn i norske hus og hytter som den første TV-sportshelten med det tredje gullet under Ski-VM i Oslo 1966. Dengang var det tiår siden noen norsk langrennsløper hadde vunnet så mye i et stort mesterskap. Sportens aller største navn var blitt finske og svenske. Vel hadde vi hatt enkelte stjerner som Hallgeir Brenden, Håkon Brusveen og Harald Grønningen, men ingen som kunne dominere hele mesterskap.

Slik Gjermund Eggen gjorde det foran hjemmepublikummet i Oslo.

den avsluttende 5-mila skjedde mirakelet i løypa. Gjermund ville egentlig ikke gå dette rennet. Var mer enn fornøyd med den første seieren på 15 kilometeren og følte seg utmattet av glede over å vinne stafetten noen dager seinere som ankermann sammen med kameratene Odd Martinsen, Harald Grønningen og Ole Ellefsæter.

Han regnet seg ikke som noen 5-mils sliter selv om han noen uker før hadde imponert med seier i NM. I sitt eget hode var han mest en sprinter.

Litt over halvveis på den første runden ble han da også hentet inn med halvannet minutt av den jevngamle, nye russiske storløperen Vladislav Vedenin. Så ble han grundig fragått. Ved runding 25 km inne på stadion var avstanden over to minutter opp til russeren. Det var klasseforskjell ned til Gjermund på sjetteplass. Det kunne vi selv se, alle vi titusener som kappløp på ski mellom passeringspunktene inne i Nordmarka for å få et glimt av heltene.

MEN selve mirakelet så vi ikke. Vi bare hørte det. Først som et rykte om at russeren hadde sprukket, og at Gjermund hadde begynt å sprinte. Så som et sus gjennom massene om hva som var i ferd med å skje:

- Gjermund har kastet lua!

Da de begge passerte oss over Frønsvolltråkka for siste gang kunne vi se at alt var sant. Mørke, kjekke Gjermund foran i sporet. Uten lue, men med overjordisk fart på skia . Så Vedenin som han hadde tatt igjen og gått fra; bleik og sjanglende.

Om bare vår helt holdt farten inn, kunne dette ende med et overraskende sølv bak den finske veteranen Arto Tiainen.

SELVE ønskereprisen over alle ønskerepriser på NRK viser hvor plutselig stort og helt annerledes det siste VM-løpet i Oslo 1966 ble. Du vet; det frosne TV-bildet av den snødekte greina til et bekymret, ventende grantre på Gratishaugen i Holmenkollen med Gjermunds 5-mils-tid tikkende sekund for sekund midt over skjermen.

- Nei, nå må du komme, messet kommentator Jarle Høyseter på et så velartikulert vestlandsk at du der og da forstod at unggutten fra den lille bygda ved svenskegrensen var i ferd med å skape høytid over hele Norge om han bare maktet å hente inn også Arto Tiainen..

Tre minutter seinere brøt alt løs. Midt på det revolusjonerende 1960-tallet hadde sporten fått sitt første popidol. 24 år gamle Gjermunds liv ble aldri det samme.

IKKE hverdagen i Engerdal heller. De par hundre innbyggerne fikk vende seg til det. VIP-fester, konserter, oppvisningskamper, en stund en lokal skifabrikk med Gjermund som frontfigur og så en årlang kø av turistbusser med folk som bare ville komme hjem til han som hadde vunnet en hel nasjon.

Seinest for et par år siden ble Gjermund tatt med på tur til Russland for å besøke Vladislav Vedenin i landsbyen Sloboda tjue mil sør for Moskva. Det ble et nydelig møte for en skiløper alle konkurrentene var glad i..

For ingen av de mange norske skikongene har gjort større inntrykk på samtida enn snille, vennlige Gjermund.

AKKURAT den overveldende følelsen av å være likt av et helt folk, varmet nok tilbake de gangene også han kunne trenge det. Å være popidol i Engerdal var ingen premie for livet selv for en av de mest nøysomme verdensmesterne.

Men nå som han har kastet lua for godt, er det fortsatt like lett å se all den gleden som kom ut av skogen med skikongen Gjermund Eggen.