KLAR BESKJED TIL IDRETTEN:  Oslos eks-politimester , den tidligere skøyteløperen Anstein Gjengedal, er som leder for påtalemyndigheten i Antidoping Norge tilbake i idretten. Nå utfordrer han idrettslederne til å si fra om rette holdninger til doping der regelverket ikke strekker til.
Foto: NTB / SCANPIX
KLAR BESKJED TIL IDRETTEN: Oslos eks-politimester , den tidligere skøyteløperen Anstein Gjengedal, er som leder for påtalemyndigheten i Antidoping Norge tilbake i idretten. Nå utfordrer han idrettslederne til å si fra om rette holdninger til doping der regelverket ikke strekker til. Foto: NTB / SCANPIXVis mer

Politimesteren har rett

Det er ikke Antidoping Norge som bestemmer holdningene i norsk idrett. Det gjør idretten selv.

NÅR en som gjennom hele sitt yrkesliv påpasselig har brukt lovboka til å skille mellom rett og galt til slutt ser at reglene ikke strekker til, er det grunn til å høre etter.

Intervjuet i Dagbladet i dag med eks-politimester Anstein Gjengedal, formann i idrettens egen påtalenemd, forklarer det mange heldigvis har fått med seg:

•• Antidoping Norge har rett og slett ikke regelverket til å ta tak hverken i Vukicevic-saken eller i andre for gamle dopingtvister.

Det kommer sannsynligvis ingen dom i denne saken. Den blir henlagt. Ikke på grunn av bevisets stilling, men som en juridisk følge av sakens alder.

DERIMOT er det som Gjengedal understreker, mulig for hvem som helst av idrettens toppledere selv å ta tak i den etiske utfordringen som ligger i de sakene som har stått i kø gjennom det nitriste idrettsåret 2012.

•• Hvilke krav om plettfri dopingvandel skal vi uansett tidspunkt stille til idrettens trenere, ledere og utøvere?

Styret i Norges Idrettsforbund svarte på det spørsmålet sist uke ved å innføre forpliktende kontrakter som binder hele bevegelsen til en restriktiv antidoping-linje. Etter nesten et helt år med dårlige verdivalg, kom denne beslutningen seint. Men mest av alt kom den godt.

Stort tydeligere går det ikke an å si at en trener med særlig interesse for virkningen av veksthormon ikke er et naturlig valg som sportslig sjef på et landslag. Heller ikke den trenertypen som bruker familielegen sin til å gi en langt yngre utøver en hormonsjekk, passer vel med bildet av en klok og tillitsvekkende voksen idrettsleder?

Artikkelen fortsetter under annonsen

For i Vukicevic-saken er det fortsatt ikke snakk om å få noen dømt for brudd på dopingreglene, men om å vise de verdimessige utfordringene som norsk eliteidrett vil slite med hvis ikke sentrale ledere evner å håndheve holdninger utover det som regelboka krever.

DETTE klarsynet til Anstein Gjengedal  mangler hos de som ennå ikke ser gjennom tåketeppet som behendig er lagt over debatten om norske topptreneres dopingmoral:

_Vi avventer etterforskningen til Antidoping Norge og deres konklusjon i saken, sa for eksempel friidrettspresident Svein Arne Hansen forleden da en av landslagstrener Petar Vukicevic tidligere utøvere fortalte Dagbladet om en ubehagelig dop-prat mellom en rutinert trener og en pur ung utøver.

Dagbladet har for lengst fått bekreftet av Vukicevic sin familielege hvordan friidrettstreneren tok med seg en like ung jente til legekontoret i Drøbak for å få utført en hormontest.

Da er ikke spørsmålet hvorvidt testen viste spor av dopingbruk eller om e-posten med utførlig beskrivelse av et lignende forsøk sammenfaller med turen til legekontoret et par uker tidligere.

For igjen:

•• Dette er ingen sak om falsk eller ekte e-post.

Den gjelder hverdagslige holdninger i norsk bredde -og toppidrett. Altså ikke regeltolkningen til Antidoping Norge, men hvordan den norske idrettsledelsen håndterer sine egne verdier.

DET har både styret i Norges Idrettsforbund og Friidrettsforbundet hatt tungt for i år, men nå har begge tatt et tydelig oppgjør med sin egen vakling. Seinest tirsdag kom nyheten om at Friidrettsforbundet ikke ville gi dopingdømte Erik Tysse nytt utøverstipend. Endelig stemmer handling med prat.

For dette er ingen juridisk debatt der Antidoping Norge til slutt skal fortelle hva som er rett eller galt. De grunnleggende verdiene i norsk idrett som skulle ha fått lederne til å avstå fra å hjelpe utestengte utøvere eller sende dopingdømte til OL, har vært der hele tida.

Det ble bare for vanskelig å følge dem.