DET er bare ett år siden jeg gratulerte det hardt arbeidende norsk hoppmiljøet med endelig å ha funnet seg en posterboy. Få av de store norske idrettene hadde mer bruk for noe sånt enn dem.

For selv etter en rad med topp resultater i TV-universets mest populære skiidrett, fikk ikke norsk hoppsport plass nok her hjemme. Stjernene deres forble bak hjelmen. Når de ruslet gatelangs blant hjemmepublikummet gled de visst bare fordi. Høflige unge menn alle sammen, men altså ikke til å kjenne igjen uten hjelm.

Og vanlige. Helt vanlige. I hvert fall sammenliknet med funklende vinterstjerner som Therese Johaug, Petter Northug, Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal

FOR så seint som sist vinter var hopp i norsk underholdningsliv omtrent bare gutta. Det var før Maren Lundby skulle dra til OL som storfavoritt eller Daniel-André Tande hadde blitt verdensmester. Og rett før Daniel-André satte seg på bommen klart for det siste svevet i Hoppuka med sammenlagtseieren i lomma.

Den seieren forsvant fordi han ikke hadde vært nøye nok med å teste utstyret. Sånt slurv er ingen vanlig feil hos ham. Daniel-André er nøye; svært nøye. Det er ikke noe overflatisk ved ham som topphopper. Han er i sporten med hele sin oppmerksomhet. Likevel var det ikke han som klaget over å bli utpekt som posterboy. Jeg tror både han og miljøet skjønte hva jeg mente.