SPRINGER KOMMT: Daniel-André Tande på vei mot VM-gull i Oberstdorf. Foto: Michael Dalder/REUTERS/NTB Scanpix
SPRINGER KOMMT: Daniel-André Tande på vei mot VM-gull i Oberstdorf. Foto: Michael Dalder/REUTERS/NTB ScanpixVis mer

Tande verdensmester skiflyvning

Posterboy? Nei, full respekt for den aller tøffeste av gutta

Tandes første VM-gull

DET er bare ett år siden jeg gratulerte det hardt arbeidende norsk hoppmiljøet med endelig å ha funnet seg en posterboy. Få av de store norske idrettene hadde mer bruk for noe sånt enn dem.

For selv etter en rad med topp resultater i TV-universets mest populære skiidrett, fikk ikke norsk hoppsport plass nok her hjemme. Stjernene deres forble bak hjelmen. Når de ruslet gatelangs blant hjemmepublikummet gled de visst bare fordi. Høflige unge menn alle sammen, men altså ikke til å kjenne igjen uten hjelm.

Og vanlige. Helt vanlige. I hvert fall sammenliknet med funklende vinterstjerner som Therese Johaug, Petter Northug, Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal

FOR så seint som sist vinter var hopp i norsk underholdningsliv omtrent bare gutta. Det var før Maren Lundby skulle dra til OL som storfavoritt eller Daniel-André Tande hadde blitt verdensmester. Og rett før Daniel-André satte seg på bommen klart for det siste svevet i Hoppuka med sammenlagtseieren i lomma.

Den seieren forsvant fordi han ikke hadde vært nøye nok med å teste utstyret. Sånt slurv er ingen vanlig feil hos ham. Daniel-André er nøye; svært nøye. Det er ikke noe overflatisk ved ham som topphopper. Han er i sporten med hele sin oppmerksomhet. Likevel var det ikke han som klaget over å bli utpekt som posterboy. Jeg tror både han og miljøet skjønte hva jeg mente.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET gjorde derimot ikke et par andre som ville ha seg frabedt det de syntes var en uhellig blanding av sportsjournalistikk og fordummende kroppsfokus. Det er greit. For om det med posterboy hørtes i overkant bløtt ut, er et VM-gull i skiflyging en passende anledning til å si at det slett ikke var ment slik:

  • Disse ville dagene i monsterbakken i Oberstdorf burde være nok til at hoppsporten sanne vesen ikke er til å misforstå.

Både før og etter dette VM-gullet står vi alle bare igjen med respekt for de aller tøffeste gutta.

Daniel-André ​ TANDE vant konkurransen mellom dem. Hva det kostet av mot skjønner du bare når du selv står noen titalls mester nedenfor hoppkanten og ser kraften og høyden på de hopperne som kaster seg ut langt der oppe.

Tidligere satt den respekten i den norske ryggraden. Da hopping var folkesport på 1950 -og 60-tallet var det langt over 1 000 hoppbakker landet rundt. Det betydde to, tre i hver eneste kommune og dårlige sjanser for de guttepjokkene som hadde mest lyst til å snike seg unna manndomsprøven.

Kanskje mistet vi ærefrykten for de få som fortsatt svever da nesten alle disse bakkene ble revet? Da det å hoppe var ikke lenger leken på ettermiddagen, og sporten for lengst var redusert til lyden av hornsignal og beskjeden om at «Springer kommt»; før Arne Scheies messende ritualer om utenlandske nedslag som visst aldri ble satt på korrekt vis.

MEN det er jo det å fly i løse lufta de driver med.

Som Daniel-André selv sa det etter rekordhoppet på 238.5 meter i går som la grunnlaget for seieren:

- Svevet var utrolig. Rett ut fra hoppkanten følte jeg at dette kom til å bli så langt at det bare gjaldt å stramme til hver muskel i kroppen for å klare å følge med, beskrev han sekundene der oppe.

Da hadde det blåst i alle retninger mellom de tysk/østerrikske alpene. Underveis i vindkastene var prøveomganger stoppet, konkurranser utsatt og til slutt den fjerde finaleomgangen kansellert.

Stort villere kan ikke et verdensmesterskap avvikles. Og det skjedde i den lett absurde sporten om å fly lengst mulig på ski.

Da er det kanskje greit å være posterboy for denne idretten likevel?