President uten land

Idretts-Norge skal velge ny president, men har ikke noe land å tilby mannen. Det er derfor Sven Mollekleiv ligger best an til å få vervet.

Målt i både bredde og gull er Norge blant verdens fremste idrettsnasjoner. I så måte er det stas å overta makten i Norges Idrettsforbund. Så stas at det bare er lansert mannlige kandidater.

Vi gutta er tiltrukket av hedersplasser. Bare synd at all hyggelig oppmerksomhet er det mest synlige i vervet som idrettspresident. I hvert fall hvis du teller millionene riktig.

Makt er det foreløpig mindre av. Den nye idrettspresidenten overtar ikke noe samlet idrettsland. I beste fall må han skape det selv.

MENS DEN

store norske ordboka definerer land som en geografisk og statslig enhet, sliter de åtte presidentkandidatene med å finne ord nok til alt det gode de vil gjøre med norsk idrett. Programerklæringene har svulmet ut av Dagbladet de siste dagene mens sju av de åtte presidentkandidatene har fortalt deg hva de eventuelt vil bruke vervet til. Det blir lett slik når de håpefulle har mange rygger å klø og mangler mot til å kutte ut de mest intetsigende kjærtegnene.

Nå er neppe presidentkandidatene mer smiskete enn oss andre. De vet bare ikke riktig hvem de skal tekkes. Det såkalte Idretts-Norge er ingen enhet med nogenlunde felles ønsker og mål. Bevegelsen er splittet med nesten to millioner medlemmer i sære idretter og tilhørende sære interesser. I tillegg kommer resten av befolkningen, som vil ha idrett både som underholdning og helse akkurat når det passer dem.

IRONISK NOK er det nettopp denne mangelen på et enhetlig Idretts-Norge som gjør det viktig å finne en samlende president. En leder som symboliserer idrettens plass i det å definere seg som norsk, og som har innsikt og kløkt nok til å skaffe rammer for at denne delen av vår felles kultur kan utvikles videre.

I dette profileringsarbeidet blir det viktigst å få fram idrettens mulighet som verktøy for fysisk og psykisk helse. Det særegne ved norsk idrett har vært nærheten til folks hverdag vist gjennom ski -og turtradisjonen. Slik er det ikke nødvendigvis lenger.

NYE VANER med mindre daglig bevegelse truer forutsetningen for bra helse. Idrettsledere har i all sin velvilje lenge prøvd å stoppe forfallet, bare for å oppleve at mange av de hjelpetrengende plasserer de litt for slappe rumpene sine til overpriset oppbevaring hos Sats eller andre private helseoperatører.

Slik er de lokale idrettsklubbene utfordret av den generelle norske overgangen fra foreningskultur til individualisme. Det er gammel nytt; til og med så gammelt at det er tid for å utnytte en motreaksjon: Idrettsklubben som sosialt lim i et for individualistisk samfunn var allerede en hjertesak for ledelsen i Norges Idrettsforbund før de falt på tellefeil i forrige måned.

DET HAR

vært mange hjertesaker for norsk idrett de siste tiåra. Problemet har mer vært å gi alle de hjertelige ønskene hender og føtter så de kan bety noe i praksis. Da må det gjøres mer enn presidentvalg.

Eks-president Hans B. Skaset tok opp prioriteringsdebatten i en Dagblad-kronikk sist uke. Det er hans gamle hjertesak, og den er fortsatt verd å høre på. For toppidretten gjelder det grovt sett hvilke av de 56 idrettsgrienene det er grunn til å bruke fellesskapets penger på. Betyr et norsk gull i judo så mye at staten skal sponse det? For bredden gjelder det idrettskretsene rolle som bindeledd mellom Idrettsforbundet og klubbene. Der er det bare å kutte ut spørsmålstegnene. Idrettskretsene med sitt sammensurium av historisk kompromiss og velment byråkrati må slankes mer effektivt enn noen Sats-klinikk tør garantere krympingen av stumpen din.

SKASET

vil bruke denne prioriteringen til å svekke Norsk Idrettsforbunds grep om toppidretten. Det er neppe like smart. I et uoversiktlige Idretts-Norge er riktig toppidrett den beste fellesnevneren. Det er den som på godt og vondt forteller noe om oss som nasjon og som derfor nettopp bør diskuteres og utvikles av flest mulig som bryr seg om idrett.

Da er det nærliggende å se etter en president som klarer å vise hvordan idretten kan brukes både som helse - og nasjonsbygger. I kandidatlista ligner det mest på Sven Mollekleiv, med gammel forankring i sosialt klubbarbeid på Oslo øst, skolering fra Idrettshøyskolen og med nær fortid som en bred og god formidler av Røde Kors-arbeidet.

I hvert fall hvis han kan bruke all denne bredden til å gjøre noen klare valg.