Presidentens avskjedsbrev

  • Etter lang tids tenking har jeg nå bestemt meg for å stå ved den beslutning jeg tok etter valget i 1996, om ikke å stille i flere valglamper. Det betyr at jeg ikke er kandidat til en ny periode som idrettspresident. Det er ikke med lett hjerte jeg har tatt den beslutningen. Arbeidet som OL-president - til sammen i 10 år - har gitt meg utrolig mye.
  • Som politisk valgt i landets største og kanskje mest synlige folkebevegelse må man være forberedt på storm og tøffe tak. Politikk handler om taktikk og prestisje - om å gi og ta. Som tillitsvalgt er det ikke nødvendigvis et mål å bli likt av alle - dragkamper der ikke alle blir fonøyd er en del av den politiske hverdag. Derfor har jeg en viss forståelse for at personlig kritikk og fokus er en del av jobben. Det siste året har jeg imidlertid følt en del av kritikken urettferdig og utidig. Sagt på fortballspråket: Mange har vært for opptatt av å ta mannen og ikke ballen. Med fasiten i hånd er jeg i ettertid villig til å diskutere om alle kort har blitt spilt like klokt.
  • I mangel på gode fanesaker har mange av mine motstandere reist mye kritikk mot meg personlig. Kritikken har gått på mye reising og internasjonale engasjementer, på fravær og nærvær, den har gått på evnen til å delegere, og mange av særforbundene har vært misfornøyde med sitt utbytte av den nye organiseringen av norsk idrett. Vel - det internasjonale engasjementet har vært viktig for å markere norsk idrett internasjonalt, men vi har kanskje ikke vært flinke nok til å påpeke viktigheten og nytten. Jeg skal også være den første til å innrømme at vi ikke har vært flinke nok til å bygge ned barrierer mellom idrettskretser og forbund - ei heller til å få administrasjonen i norsk idrett til å fungere som en enhetlig organisasjon i tråd med tidsplanen. Det siste har kostet både slit og penger, men arbeidet er nå på skinner. Den endelige ansvaret er uansett mitt, og tro ikke at det ikke har tynget. Jeg er heller ikke fornøyd med måten prosessen med å samle norsk idrett under en paraply - sammenslåingen av NIF og NOK - har vært gjennomført på. Sett i ettertid undervurderte vi tidsaspektet, økonomien og kompleksiteten i denne prosessen.
  • Tyngst å bære av alt har imidlertid vært kritikken på min form og fremtoning. Jeg har kanskje ikke alltid lykkes like godt på det kommunikasjonsmessige plan, men de som virkelig kjenner meg vet at jeg verken er arrogant, PR-kåt eller spesielt maktsyk.
  • Jeg ser likevel tilbake på de ti årene med glede og en god posjon stolthet. I perioden har vi gjennomført tidenes beste vinter-OL på Lillehammer, og vi har utviklet oss til å bli en av Europas beste toppidrettsnasjoner. Vi har vunnet store triumfer i stadig nye idretter, samtidig som rammebetingelsene for topp og bredde etter hvert har blittt svært gode.
    Sammenslåingen av NIF og NOK har også gjort at norsk idrett i dag er svært godt rustet til å møte det nye århundrets krav til organisering. Jeg forsøker på ingen måte å stjele æren fra noen - dette har fremfor alt vært et kollektivt løft.
  • Jeg har nå sammenhengende vært engasjert i norsk idrett i over 30 år, på alle nivåer. Idretten har blitt en sentral del av mitt liv. Så sentral at jeg fortsatt ønsker å vie mye av min hverdag til idretten, forhåpentligvis nå på den internasjonale arena.
  • Det er mye og mange jeg kommer til å savne når mitt valgte engasjement løper ut om noen måneder. Det jeg imidlertid i kke kommer til å savne er illojalitet og intrigemakeri iscenesatt av mer eller mindre sentrale aktører i norsk idrett. Skittkastingen har vært tung å bære for min egen familie, men har også vært en stor belastning for norsk idretts administrasjon. Til syvende og sist er jeg overbevist om at denne ukulturen også har vært med på å skade norsk idretts omdømme.
  • Å opptre seriøst og troverdig handler ikke om ytringsfrihet og takhøyde, men om lojalitet og moral. Vi skal kunne krangle så busta fyker internt. Vi skal ha debatter, vi skal være uenige - og vi skal tørre å si fra hvor vi står. Men utad må vi framstå samlet og lojalt. Konspirasjoner, lekkasjer, illojalitet og posisjonering er ikke noe en idrettsbevegelse forankret i sunne verdier ønsker å være kjent for. I den grad jeg har mislykkes med noe i mitt ti år lange virke, er det i arbeidet med å få fullført ryddejobben i disse forholdene, slik at hele idretten fremstår i tråd med sine egne verdier - glede, helse, fellesskap og ærlighet.
  • Vår opptreden, vår profil, vårt image og omdømme har hele tiden direkte innvirkning på mange faktorer innen idretten - deriblant økonomi og rammebetingelser. Norsk idrett burde være det aller beste utstillingsvindu for sponsorer og næringsliv. Jeg kan ikke tenke meg noen som ikke ønsker å assosiere seg med de grunnverdier som norsk topp- og breddeidrett representerer. Samtidig er vår brutale hverdag slik at vi desperat trenger mer sponsorinntekter og økte rammebetingelser for å videreutvikle idretten og høste enda flere triumfer på internasjonale arenaer. De som skal drive norsk idrett videre får som sin viktigste oppgave å styrke tilliten i forhold til næringslivet, myndighetene og opinionen, slik at topp- og breddeidrettens andel av sponsormarkedet øker - i stadig sterkere konkurranse med andre kulturaktiviteter. Jeg har full tillit til at valgkomiteen finner frem til en kandidat som hele norsk idrett slutter seg opp om. Odd Flattum og Kjell O. Kran er de som nevnes oftest - hver på sin side dyktige ledere med stor integritet og høy troverdighet og som begge vil kunne gjøre en utmerket jobb for norsk idrett.
  • Jeg ønsker valgkomiteen og hele norsk idrett lykke til med valget av ny president.Vennlig hilsenArne Myhrvold