SNART FLUORTID? Tidtakning i langrenn starter helt ned til 11-åringene. Likevel vegrer skiforeldrene seg for å forby fluorsmurning for de under 16 år. Foreldrenes redsel er at andres barn skal ha bedre glid. FOTO: Lise Åserud / SCANPIX
SNART FLUORTID? Tidtakning i langrenn starter helt ned til 11-åringene. Likevel vegrer skiforeldrene seg for å forby fluorsmurning for de under 16 år. Foreldrenes redsel er at andres barn skal ha bedre glid. FOTO: Lise Åserud / SCANPIXVis mer

Giftig fluor i skismurning

Press og hysterisk jag etter sekunder gjør ungene våre syke

Når skiledelsen ikke tør å innføre forbud på grunn av motstand fra foreldrene, er det et overraskende dårlig tegn på helsetilstanden i norsk langrenn.

LEDELSEN i norsk langrenn vil absolutt få vekk helseskadelig og svindyr fluorsmurning fra sporten, men våger ikke å innføre et forbud mot slike preparater for løpere under 17 år. Derfor setter langrennskomiteen i Skiforbundet fluorforbudet på vent til det er mulig å kombinere den nye regelen med effektive kontrolltiltak.

Det er i seg selv trist. Mer enn på lenge trenger denne sporten ledere som tør å stå opp for tydelige, gode verdivalg.

Men langt tristere er det at denne vegringen i en ellers fornuftig og etisk bevisst langrennskomite, skyldes det dårlige klimaet av foreldrepress, mistro og forvridd konkurranseinstinkt som fortsatt får lov til å prege enkelte deler av norsk barne -og ungdomslangrenn.

For det forteller om en sosial helsefare som setter enda styggere spor enn stripene av ødelagt natur langs de fluoriserte skiløypene.

NATTA før skikretsene sist søndag samlet sa nei til å innføre et fluorforbud uten kontrolltiltak og slik satte langrennskomiteen sin under press, fikk mange av lederne en e-mail fra en mor som som frivillig hjalp til som skismører på barne -og ungdomsrenn.

Denne kvinnen skrev at hun i utgangspunktet syntes et forbud var riktig, og at hun ville respektere forbudet når hun preppet ski til lokale renn. Men så kom det forbeholdet som gjorde at hun mente «at et slikt forbud uten kontroll vil være helt ødeleggende for skisporten i Norge».

Som hun ordrett forklarte:

- Jeg kan med 100 % sikkerhet si at jeg kommer til å legge fluor til KM og HL, så lenge det ikke finnes noen mulighet til å kontrollere om noen andre har fluor under skia. Og jeg tror det er svært mange som tenker det samme som meg i resten av ski-Norge.

FOR de utenfor skimiljøet er «KM» det kretsmesterskapet som starter med tidtakning fra ungene er 11 år og «HL» er Hovedlandsrennet; et slags NM for 14 og 15-åringer. Dette er store renn i en sport som de siste sesongene har hatt en imponerende stabilitet i rekrutteringen.

Det er også her prestisjen i langrenn for de yngste ligger. Litt for barna, men sannsynligvis mest for de ivrigste og minst kloke foreldrene.

Historiene er mange og sterke om hvor omfattende utstyrsparken er blitt og hvilken tid og økonomiske ressurser foreldre er villig til å bruke for å sikre barna sine maksimalt utstyr til disse konkurransene.

DETTE hysteriet hos voksne skjer midt i en idrett som Norge rundt ellers er kjent for et bredt og sosialt preget lokalt barnearbeid, og som skjønner at meningen egentlig ligger i skiidrettens eget mål om å få fram «mange gode og glade skiløpere»

For som i all annen barneidrett finnes det ingen automatisk sammenheng mellom resultatene her og det du seinere oppnår i toppidrett:

  • . De sekundene du altså mot bedre vitende tror du kniper inn i løpet av fem minutters konkurransetid ved å bruke svindyr, farlig fluor under skia til 11-åringen din, har minimalt å gjøre med hvor bra skiløper han eller hun til slutt blir.

Kanskje er det til og med motsatt. At de som må streve litt ekstra for suksessen som unge, får utviklet kvaliteter som hjelper dem når det virkelig teller å gå fort på ski. Men mest teller det å gi flest mulig unger og unge et naturlig forhold til det å leke, konkurrere og bruke kroppen sin.

Det er da debatten om fluorforbud også må sees i en større sammenheng enn det å få på plass et kontrollsystem som kan avsløre de aller sykeste. For dette gjelder skisportens vektlegging av hensynet til den personlige opplevelsen der og da, opp mot ansvaret for vår felles helse og en mest mulig sosial sport.

DET kunstige presset for mange foreldre legger på barnas konkurranseidrett, er et speilbilde av det totale forventningspresset som nå gir økte psykiske plager hos tenåringer og unge voksne.

Det er disse sammenhengene en ellers sosialt bevisst langrennssport er nødt til å snakke ærligere om. Da blir det farlig ikke lenger mistanken om hva andre legger under skia, men hva vi selv legger i konkurranseidrett for barna våre.

Skal den fortsatt gå på helsa løs?