HISTORISK SEIER: Et hattrick fra Moi Elyounoussi og totalt 8 bortemål ga Norge sin største borteseier noensinne. Video: MAX Vis mer

San Marino - Norge

Profesjonalitet gir alltid suksess. Det er ikke Norges feil at San Marino kanskje er verdens dårligste fotballandslag

Norge ledet 2–0 før Rune Almenning Jarstein hadde vært borti ballen for første gang. Resten kan du sikkert tenke deg sjøl.

San Marino-Norge 0-8 (0–4)

SAN MARINO (Dagbladet): Vi spilte mot ingen, men tok dem på største alvor som om det var Tyskland som sto på den andre banehalvdelen og dette handlet om revansje og oppreisning for elendigheten i Stuttgart. Profesjonalitet kalles det. En suksessfaktor i alle sammenhenger.

NORGE VAR PÅ fra avspark, flyttet beina fort, flyttet ballen fort og truet rom så fort det var et rom å true. Mer kan ingen forlange. Når planen blir fulgt og utført vil karakteren alltid være bra. Men å sette Norges prestasjon og første borteseier på over to år (1-0 over Bulgaria, september 2015) i et faglig og analyserende perspektiv vil selv de klokeste fotballhoder slite med.

Til det var San Marino, nå med 45 baklengsmål i VM-kvalifiseringen, altfor svake.

De var faktisk dårlige til San Marino å være.

MYE ENERGI, BRA tempo og stor besluttsomhet ble belønnet med en tidlig norsk scoring. Pluss en til like kjapt, akkurat som ønsket. Sånn forsvant promillens sjanse for et skrell av historiske proporsjoner lenge før San Marinos unge mannskap hadde klart å sy sammen to pasninger i laget. Og med den biten på plass handlet resten av kvelden om spill mot det samme målet.

At kvaliteten i perioder svingte er naturlig.

Når det er så enkelt å vinne fotballkamper er det lett å prøve på noen varianter og vanskelig å holde presisjonen og fokuset oppe.

FØR KAMPEN SAMMENLIKNET Norges assistenttrener Per Joar Hansen det å møte San Marino med det å møte Tynset eller dertil egnede breddeklubber i første runde i cupen. Det var et helt greit bilde selv om det nok var å snakke ned Tynset. Alt annet enn seier mot spillere fra nivå seks og sju i Italia er jo verre enn pinlig. Det er utilgivelig. For et tidlig cuptap hjemme i Norge kan man alltid svelge unna, de fleste av oppklubbene våre har opplevd det.

Taper man for San Marino blir man latterliggjort for en hel verden.

Til evig tid.

FOR DET ER ikke mulig å tape for San Marino. Det går rett og slett ikke an. Liechtenstein har riktignok gjort det, i en treningskamp tilbake i 2004, men det var fotballmygg mot fotballmygg. Når det gjelder i kvalifiseringskamper har de aldri vunnet. Og det kommer nok til å gå et tiår eller to til før de eventuelt gjør det også.

Selv det å avgi poeng mot dette ikke-laget virker utenkelig.

OM MAN ER skjerpet riktignok, for ingenting kommer av seg selv. Slipper man seg ned en 15–20 prosent kan det nemlig ta tid å bryte ned selv de svakeste av de svake. Men Norge var for proffe og revansjelystne til å gå i den fella denne kvelden, det så du spesielt det første kvarteret av begge omgangene.

Da var det trøkk og ekstrem klasseforskjell.

Selv om det kan kreves mot verdens kanskje dårligste fotballandslag er det alltid godt å se det bli levert.

MOI ELYOUNOUSSI SCORET hat trick i Norges største borteseier noen gang. Formidabelt. Det var også Markus Henriksens comeback på landslaget. Bekvemt, selvfølgelig – San Marino har sjelden vært enklere å spille mot og bryte ned – men likevel formidabelt. Når du scorer 1-0, blir felt til straffespark (2-0), har målgivende til 3–0 og blir felt igjen til frispark i god posisjon for 4–0 etter 39 minutter har du levert en omgang å være stolt av.

DET KAN ALLE de andre norske spillerne være også. Veldig stolte. Selv om jobben var i overkant enkel er 8–0 en fest alle dager. Og slår vi Nord-Irland på Ullevaal til søndag vil landslagssesongen 2017 lande på beina tross alt.

Da er VM-skuffelsen glemt, optimismen tilbake og vi kan begynne på glede oss til 2018, Nations Cup og den avgjørende EM-kvalifiseringen i 2019.