UHELDIG SAK:  VIF-stopper Andre Muri er talsmann for de skostreikende spillerne i sin klubb, men er denne saken egentlig verd å kjempe for?FOTO: Arnt E. Folvik / Dagbladet
UHELDIG SAK: VIF-stopper Andre Muri er talsmann for de skostreikende spillerne i sin klubb, men er denne saken egentlig verd å kjempe for?FOTO: Arnt E. Folvik / DagbladetVis mer

Prøver for store sko

Det norske fotballmarkedet er for begrenset til at dette lønner seg for spillerne.

DE SISTE årene har spillernes fagforening (NISO) vært en viktig faktor i den skjøre profesjonaliseringen av norsk klubbfotball. Forsøket på å få etablert en levedyktig sportsindustri i landets mest populære idrett har vært en balansegang mellom det å kjempe for rettferdige arbeidsvilkår internt og det å titte ut av vinduet for å se hvilken hverdag fotballen fortsatt spilles i.

I den pågående skosaken gjelder det nok å se rundt seg en gang til.

SELV kommer jeg fra en yrkesgruppe som tidvis har slitt med det. Fotballens fagforeningsledere skal være ganske virkelighetsfjerne for å overgå journalistenes parole fra streikedagene for noen år siden:

_Fordi vi fortjener det, var begrunnelsen fra oss i media om en ekstra ferieuke.

Den streiken gikk av en eller annen grunn ikke så bra.

DET GJØR neppe denne konflikten heller. Utfallet har mindre å gjøre med hvem som presser fram hva under de videre forhandlingene. Dette gjelder hverdagen, eller i det minste sko-delen av den.

Som ferieønskene til oss journalister, tilhører dette definitivt den norske hverdagens mindre problemer. Forskjellen er imidlertid at der mediehusene nok hadde levd videre med noen flere journalister på ferie, er et fritt skovalg etter NISOs ønske mest et spark mot spillerne selv:

•• Her er det lite å tjene for få og mye å miste for mange.

Sånt høres heller ikke ut som god fagforeningspolitikk.

NISO SIN argumentasjon bygger på eksisterende ordninger ellers i Europa samt et bredt nasjonalt krav om fritt skovalg blant spillerne selv ifølge en meningsmåling tidligere i år. Begge deler er til å diskutere.

For der økonomisk sterkere fotballserier enn Tippeligaen har spillere som kan forvente greie personlige skoavtaler, er det liten grunn til å tro at dette uten videre kan overføres til det norske markedet. Slik kan effekten bli mindre skopenger både til pressete norske toppklubber og det overveldende flertallet av spillerne.

Sannsynligvis er det bare noen få profiler som vil nyte godt av dette kravet; akkurat som for eksempel Fredrikstad Fotballklubb argumenterer imot NISO sitt syn.

SLIK STREIKER spillerne for en dårlig sak, selv om skovalg i seg selv er viktig nok. Allerede i dag har spillerne mulighet til å bytte sko av medisinske grunner. Det skulle forøvrig bare mangle. For yrkesutøvere som har føtter som et av de viktigste verktøyene, må helsa sikres.

I denne konflikten synes imidlertid økonomien viktigst. Det er neppe tilfeldig at sko-saken kommer i en kravsrekke fra NISO som også inneholder spillernes rett til å inngå personlige sponsoravtaler så fremt dette kan tilpasses klubbenes egne sponsoravtaler.

Dette kravet er langt fra revolusjonært, men er med på å danne et bilde der de beste norske fotballklubbene individualiseres. Denne utviklingen er såvisst ikke bare arbeidstakernes ansvar. Det økonomiske frislippet etter de feite TV-avtalene har med arbeidsgivernes velsignelse dramatisk økt forskjellene innad i klubbene.

Denne gangen er spørsmålet mer om spillerne virkelig er tjent med at deres egne krav støtter en ytterligere individualisering, eller om de fleste i villfarelsen bare har havnet i alt for store sko.