Travelt nok: Yngvar Andersen (37) har bl.a. en stor bedrift, et nyoppusset hus, et barn og en kone å tenke på. Snart får han et barn til også. Men da håper han å få sovet litt mer enn han har gjort den siste tida.
Travelt nok: Yngvar Andersen (37) har bl.a. en stor bedrift, et nyoppusset hus, et barn og en kone å tenke på. Snart får han et barn til også. Men da håper han å få sovet litt mer enn han har gjort den siste tida.Vis mer

"Puls-Yngvar" (37) sover tre timer og har 3000 ubesvarte mail

Men når Yngvar Andersens nye barn snart kommer, skal han endelig sove mer.

Der sto han, muskelbunten på 120 kilo og 193 centimeter, og kokte over av sinne. I bar overkropp og vill i blikket så det ut som Yngvar mistet kontrollen. Folk på stranda snudde seg og var redde.

«Men så svar da, for faen!», brølte han.

Han hadde nettopp satt smashen godt innafor, knyttet neven og var klar for neste ball. Sandvolleyballkampen på Huk var blodig alvor, i hvert fall i Yngvars hode. Da den kvinnelige dommeren dømte ballen over til motstanderlaget og snudde seg vekk, ble han rasende. Han fortsatte å kjefte og smelle mot damen.

Det er da én sier: «Yngvar, hun er døvstum».

- Da kjente jeg at jeg bare ville forsvinne. Jeg tror fortsatt at jeg hadde rett, men jeg tenkte at jeg tapte så mye på å være sånn. At jeg måtte slutte med det. Jeg var helt knust i dagevis etterpå.

Dette var sommeren 1997 og er lysår unna den Yngvar vi kjenner i dag. Galakser og planeter unna den sympatiske mannen folk omtaler ham som nå.

- Det ga meg en skikkelig aha-opplevelse. Hele 90-tallet hadde jeg vært mye sint, sur og sky. Men da skjønte jeg hvor meningsløst det var.

Hendelsen skulle med tida endre ham som menneske.

- Hvis jeg kjenner antydning til å bli sint i dag, får jeg den episoden i bakhodet og jeg besinner meg. Nå er det utenkelig at noe sånt kan skje.

Han ler. Han kan det nå, 15 år etter.

- Uff... jeg håper den damen kan tilgi meg.

«PULS-YNGVAR». «Trenings-Yngvar». «Berre gjer da-Yngvar». Den siste måneden har NRKs treningsekspert fulgt to treningsgrupper i serien «To buksestørrelser ned», som endte i en dramatisk finale sist mandag. Men selv om TV-opptakene er over, er det fremdeles unntakstilstand i Yngvars liv.

- Jeg har vært skitten og svett, gått med malingsflekker og sår på hendene. Jeg har ikke akkurat vært forfengelig i det siste. Før jeg dro hjemmefra, fikk jeg høre at jeg måtte ordne meg litt. Men å barbere meg er fremdeles langt unna, sier han.

Den karakteristiske sognedialekten går som en sang over bordet. Han har ytterjakka på og er i godt humør, som alltid. Natta i forveien var den første i det nye huset på Tåsen, der han har brukt all ledig tid de siste ukene. Alt for å komme i orden før barn nummer to kommer til verden.

- Det er jo fantastisk alt som skjer, jeg gleder meg enormt til å få et barn til. Samtidig har jeg tre tusen ubesvarte mailer, og tre hundre telefoner jeg må ta i løpet av februar der jeg må beklage meg. Det er flere ting jeg har dårlig samvittighet for.

- Er du sliten?

- Helt klart. Det føles som en sprint, der du har gått 42 kilometer og endelig skal fullføre. Men alt går i kortere perioder. Det hadde ikke gått i to år, da hadde det gått galt.

Servitøren kommer med potetpurresuppa Yngvar har bestilt. Han er en suppeelsker.

- Jeg trøster meg med at ny forskning viser at du kan ta igjen søvn. Før mente man at tapt er tapt, men nå sies det at du kan sove inn det tapte.

- Har det vært så ille?

- Ja. I januar har det vært tre timer søvn i snitt.

Han klør seg i de mørke skjeggstubbene.

- Så hvis jeg klarer 12 timer i februar bør jeg være i balanse igjen.

DET SIES OM YNGVAR at han er en maskin. At han trener 15 ganger i uka, tar pushups på kjøkkenbenken og ikke kan gå ett trappetrinn uten å trene spenst eller stryke. Sannheten er ganske annen. Han trener «bare» tre, fire timer i uka og elsker det gode liv. Skillingsboller, god mat, øl og vin er ikke fremmed for denne karen.

- En av grunnene til at jeg når ut til folk, er at jeg trener ganske lite sjøl. Og jeg kjenner mange som ikke trener mye eller har særlig greie på trening. Da er det lettere å få folk til å gå i gang.

Han kaster jakka, endelig.

Sunn potet-purre-suppe:  Men Yngvar Andersen er ikke helt monoman heller, og kan godt bevilge seg skillingsboller, en øl elelr et glass vin.
Sunn potet-purre-suppe: Men Yngvar Andersen er ikke helt monoman heller, og kan godt bevilge seg skillingsboller, en øl elelr et glass vin. Vis mer

- Sjølsagt er jeg utrolig glad i aktivitet - men jeg er enda mer glad i folk. Og i min jobb får jeg gjort begge deler, både trent og møtt folk. Den kombinasjonen er vanskelig å slå.

I oppveksten drev han med både diskos, spyd og kule - og ble ungdomsnorgesmester i alle grenene. I tillegg var det langrenn og fotball. Yngvar klarte aldri å bestemme seg for hva han ville satse på, derfor ble han aldri toppidrettsutøver. Men han visste at trening var livet. I 2006 starta han firmaet «Mykje Meir», og ikke lenge etter imponerte han i en audition til «NRK Puls». Siden har han skapt engasjement - på godt og vondt. Ikke alle eksperter er enige i Yngvars treningsfilosofi.

- Jeg er ikke opptatt av at kollegene skal like meg. For det er det flere som ikke gjør.

- Ja vel?

- Noen mener jeg gjør det for enkelt, og at jeg ikke bruker de beste metodene. Men jeg snakker til de som trenger det, til vanlige folk. Jeg pleier å si at «gode økter du får gjort, er uendelig bedre enn fantastiske økter du ikke får gjort».

- Hva mener du med det?

- Du må lage et opplegg som er tilgjengelig for folk. Som vi sier i «Puls»: Heng et A4-ark på kjøleskapet som inneholder tre timers ukentlig trening: Fire konkrete økter, to halvtimer styrke, to halvtimer kondisjon, to halvtimer intervall. Så kan du krysse av når det er gjort. Det gir stor tilfredsstillelse.

I fjor, for første gang, tok Yngvar med seg en treningsgruppe ei uke til Dubrovnik.

- Det var kjempemoro! Det var en haug med damer da, sier han og smiler bredt.

- Vi kjørte 14 økter på ei uke, og du blir godt kjent med alle. Det er kjekt.

- Du og bare damer på tur?

- Sånn var det med «Mykje Meir» i starten også, 80 prosent damer. Nå er det mer jevnt, og mange av de mannlige kundene er damenes ektefeller. Menn som i utgangspunktet er skeptiske.

- Skeptiske til å sende kona på tur med Yngvar?

- Nei!

Han ler så suppa nesten spruter ut av munnen.

- Det går et lys opp for dem når de ser hvor spreke damene deres blir. Når damene plutselig kan løfte de tunge hagemøblene som de sjøl ikke klarer.

LUSTER, VINTEREN 1988: En svært smittsom hjernehinnebetennelse rammer den lille grenda der 14 år gamle Yngvar og familien bor. Flere er sjuke, og på vei hjem en kveld ser Yngvar at et ambulansehelikopter lander like i nærheten.

- Jeg husker jeg tenkte: «Det er så trist det som skjer. Jeg lurer på hvem som er blitt sjuk, men det i hvert fall ikke ho Hildegunn».

Hildegunn var den tre år eldre nabojenta som Yngvar hadde et svært godt forhold til.

- Dette er en stund siden nå, men jeg kjenner at tårene holder på sprette ut bare ved å tenke på det, sier han.

For det var nabojenta som var sjuk. Dagen etter, 11. januar, døde hun. Hele bygda var i sjokk. Kort tid etter ble Yngvars stefar og søster også smitta.

- Det var helt unntakstilstand. Det var veldig nære på for min søster. I et par timer var det kritisk, men det gikk bra til slutt.

Yngvar ble intervjuet i VG, avbildet med stort, svart hår (han ville likne på Glenn Medeiros) mens han ble vaksinert av legen. «14-åringen har klart seg helt alene mens resten av familien har tilbragt to tøffe uker på sykehuset», skrev avisa.

- Jeg har ingen frykt for hjernehinnebetennelse i dag, men når jeg ser overskrifter om at det skjer andre steder kommer minnene tilbake. Jeg husker begravelsen... og frykten... Det var en heftig vinter.

HUNDRE KILO MED MUSKLER. Selv om han er 20 kilo lettere enn i velmaktsdagene, er Yngvar fremdeles stor som et fjell, sterk som en bjørn. Et ordentlig mannfolk etter tradisjonelle definisjoner. Men denne bamsen kan også gråte av små innslag på Dagsrevyen. Han bruker gjerne store ord og er ikke redd for å vise følelser.

- Jeg har ingen problemer med å nærme meg Ari Behn-uttalelser når det skjer svære ting. Jeg synes selv at jeg er tøff, derfor er jeg ikke redd for å være feminin. Noen jobber så hardt for å virke tøff, men det er mer behagelig å roe seg ned og ikke stresse med å bevise at du er en mann.

- Du tar lett til tårer?

- Absolutt. Jeg er veldig lettrørt.

- Som i bryllupet ditt?

- I kyrkja kom det tårer, ja. Tårer og svette, det var 34 varmegrader der inne. Men etterpå, var det full fest. Stor glede.

- Det hevdes at du er empatisk?

- Det er vanskelig å si det sjøl, men hvis jeg skulle velge én kvalitet vil jeg gjerne være empatisk. Det mener jeg er en av de viktigste kvalitetene du kan ha.

DA VAR DET andre kvaliteter som ble etterspurt da han tidlig på 90-tallet jobbet som modell og livvakt i Milano. Det vil si: «Modell» og «livvakt». For egentlig var han ingen av delene.

- Jeg var altfor stor til å være modell, jeg hadde vel ett oppdrag. På den tida var «heroin look» det heteste, så jeg passet ikke akkurat inn.

Yngvar var i begynnelsen av tjueåra og ville se verden. Italia fascinerte ham mer enn noe. De siste åra har han og kona tilbragt utallige ferier i landet, særlig på øya Sardinia. Men den gangen var han på egen hånd. En mangemilliardær trengte noen muskelbunter å omkranse seg med og Yngvar ble hyret inn.

- Det jeg gjorde mest var å oversette for de utenlandske gjestene han hadde. Jeg kunne jo italiensk. Det var kjekt, jeg lærte språket mye raskere.

En kveld dro hele følget på 20-30 personer til et sted utafor Milano. Det var World Music Awards og milliardæren var invitert på festen med kjendiser så langt øyet kunne se, musikere, skuespillere og idrettsstjerner. Britney Spears var der, det samme var bokselegenden Evander Holyfield.

- På nattklubben satt jeg ved sida av Holyfield, med sitt halve øre. Det var like etter at Mike Tyson hadde bitt det av.

- Fikk du skyggebokset med ham?

- Nei... i dag tenker jeg at jeg burde ha gjort det. Men da ville jeg opptre korrekt.

- Ingen klem til Britney heller?

- Nei. Hun hadde ordentlige livvakter, åtte stykker. Alle var 20 centimeter høyere enn meg.

PÅ NØYAKTIG SAMME dag som Yngvar ble far sist, sommeren 2010, fikk han en tekstmelding om at hans biologiske far i Marokko var sporet opp - en mann han ikke visste eksisterte før han ble 20. Før jul i forfjor dro han og møtte faren - og sine tre halvsøsken - for første gang.

- Det var stort. Samtidig var det en viss spenning, han kunne jo vært en mann du ikke likte eller som ikke aksepterte mitt liv. Men vi hadde et likt syn på livet - det var godt å oppleve.

Til sommeren skal faren besøke ham i Norge. Da vil han møte Yngvar i nytt, flott hus med tre jenter ved sin side: Kona Liv, dattera Karla Lykke og jentebabyen som er ventet i disse dager.

- Nå blir det deg og tre jenter?

- Ja.

Han slurper i seg siste rest av suppa.

- Det blir bare herlig.

- Ikke redd for jenteovertaket i familien?

Han tenker seg om et kvart sekund:

- Nei, er det noe livet har lært meg, så er det at damer er hakket bedre enn menn.

sondag@dagbladet.no