Punktert med vilje

Når en sykkelpresident punkterer med vilje og later til å ha glemt lappesakene, er det ikke sikkert at det er sykkel som interesserer ham mest.

UKAS SÅPEDOKUMENTAR i den innerste idrettsfamilien heter «Hevn over Andersen» og kan ikke forveksles med en norsk spillefilm med omtrent samklingende navn som en gang gledet en generasjon eller to før oss.

Denne gangen er «Hurra for», all hygge og lun komedie byttet ut med det gravalvoret og den bitterheten som bare hører høyst personlige agendaer til. Hevnen mot Idrettsforbundets generalsekretær Inge Andersen er til dels et resultat av nettopp slikt gammel grums, men resten gjelder toppidretten for neste generasjon nordmenn.

Da er det på tide å stoppe denne såpedokumentaren.

MEN FORTSATT spilles hovedrollene av ulike frivillige sjefer fra de 29 særforbundene som i forrige uke skrev et protestbrev mot Inge Andersens personalbehandling av Olympiasjef Jarle Aambø.

I dag er det sykkelpresident Erik Aarethun som krever at Andersen må trekke seg fra stillingen som generalsekretær på grunn av formen på kritikken mot Olympiasjefen:

- Hvis han hadde gjort noe sånt overfor en av våre ansatte, ville han ikke hatt jobb dagen derpå, sier Aaretun til NRK.no.

Det sykkelpresidenten ikke sier, er at det kanskje ikke hadde vært så mange jobber igjen i Norges Sykkelforbund om ikke nettopp Inge Andersen de siste årene hadde presset ham og særforbundet hans til innsparinger. Norsk sykling lever på Idrettsforbundets kreditt og driver eliteidrett helt på Olympiatoppens premisser.

FOR DE som kan den historien, lyder dette NRK-utfallet mot en streng regnskapsførende generalsekretær derfor som et billig takk for sist. Sykkelpresident Erik Aarethun burde ha nøyd seg med den smekken Andersen fikk for måten han startet toppidrettsdebatten på. Når Aaretun så åpenlyst prøver å punktere den videre diskusjonen ved å tviholde på at dette bare er en personalkonflikt mellom generalsekretæren og Olympiasjefen, kan han like gjerne bli sittende igjen alene.

HOLDER LIV I KONFLIKTEN: 
Det sykkelpresident Erik Aarethun (til høyre) ikke sier, er at det kanskje ikke hadde vært så mange jobber igjen i Norges Sykkelforbund om ikke nettopp Inge Andersen de siste årene hadde presset ham og særforbundet hans til innsparinger, skriver Esten O. Sæther. Foto: DANIEL SANNUM LAUTEN
HOLDER LIV I KONFLIKTEN: Det sykkelpresident Erik Aarethun (til høyre) ikke sier, er at det kanskje ikke hadde vært så mange jobber igjen i Norges Sykkelforbund om ikke nettopp Inge Andersen de siste årene hadde presset ham og særforbundet hans til innsparinger, skriver Esten O. Sæther. Foto: DANIEL SANNUM LAUTEN Vis mer

Inge Andersen sitter i hvert fall trygt.

Bare Idrettspresident Tove Paule får tenkt seg om.

DET bør skje ganske fort. Foreløpig har Paule mest gjort det hun måtte gjøre. Først fikk Inge Andersen en fortjent korreks fordi han ganske klumsete trakk Jarle Aambøs dyktighet rett inn i den prinsipielle toppidrettsdebatten; så måtte hun forsikre at det er det valgte styret hennes som avgjør de store linjene i Norges Idrettsforbund.

Spørsmålet om hvem som skal bestemme over toppidretten er en av de aller største linjene.

DEN SISTE uka er det noen som har forsøkt å gjøre diskusjonen til et spørsmål om bunnlinje, men dette er mye mer enn økonomi og størrelsen på de årlige bidragene fra staten til norsk toppidrett.

Olympiasjef Jarle Aambø er en av dem som absolutt skjønner det. Etter å ha ristet det første personlige sjokket av seg, har han vist at denne saken ikke gjelder hans ansettelsesforhold eller dyktighet, men derimot toppidrett som et anliggende for fellesskapet.

Derfor har Aambø ikke ropt teatralsk om personvern, men heller bedt om åpen debatt.

DET ER den debatten sykkelpresident Erik Aarethun og resten av hovedfeltet fra de store særforbundene på ulikt vis forsøker å punktere.

Først og fremst har de altså sine særinteresser for det.

Men norsk toppidrett er vår felles interesse. Vi ønsker for eksempel ingen sykkelpresident uten vilje eller evne til å ta opp kampen mot den ukulturen som internasjonal toppsykling har stått for de siste tiårene.

Eller i det minste vil vi ha et system som sikrer at en slik president ikke får kontroll over hvordan fellesskapets midler blir brukt til toppidretten hans.

OLYMPIATOPPEN må ikke bli noe serviceorgan som blindt tjener særforbundenes ønsker. Det er ennå ikke blitt slik etter at Jarle Aambøs overtok som Olympiasjef etter legendariske Bjørge Stensbøl, men idrettspolitikk må prinsipielt diskuteres så bredt og fritt som mulig.

Det er det som er det egentlige innholdet i denne debatten.

Derfor er det best å la lufta sive ut av personalsakene, og komme i gang med selve diskusjonen.