Puslespillet fra Romsdal

Høsten 1990 begynte VIF-trener Kjetil Rekdal på et puslespill med 2500 biter. Da lærte han strategisk tankegang og at livet som sådan handler om å få biter til passe sammen.

Søndag klokka 13.00 står Kjetil Rekdal ved enda et høydepunkt i fotballkarrieren. Cupfinalen er så langt hans største framgang som trener. Men den er ikke mer enn én enkel bit i et fotballiv satt sammen av mange andre.

Én enkel bit i et puslespill som ikke vil være ferdiglagt på mange år.

Ærgjerrighet, galskap, slit, utenlandsspill, fotballmani, landslaget, kortspill, vinnervilje, trenerjobben, humør og - Leeds. Der har du Kjetil Rekdals fotballiv fra mål til ytre venstre.

Og ingen kan fortelle om det bedre enn han. Med egne ord - uten innblanding:

ÆRGJERRIGHETEN min ble født da jeg som sjuåring spilte min første fotballkamp - en forkamp til Molde- Hødd 1. april 1977. Det var stadionåpning på Rekdal mellom Molde og Hødd og jeg husker det veldig godt. For jeg merket med en gang at jeg hadde et voldsomt forsprang i forhold til de andre. Og så bestemte jeg meg for å trene mye.

Og jeg trente mye - jeg hadde ikke veldig mange interesser. Litt ski selvfølgelig, og litt friidrett. Og jeg var så atletisk at jeg på gymnaset gikk over 1.90 i høyde. I dag ville jeg ikke klart en meter engang.

GALSKAPEN jeg er beskyldt for å ha kan du godt si kommer fra faren min. Han kjørte meg knallhardt og la aldri noe imellom da han mente jeg ikke var god nok. Og mange reagerte, jeg husker han ble snakket til flere ganger der han sto på sidelinja under kamper, men for meg hadde det en misjon. Jeg ble aldri fornøyd, fikk hele tida nye mål, og slik er det i dag også.

I de aldersbestemte klassene spilte jeg alltid på to lag. Det betydde at jeg måtte stå på - jeg spilte jo mot dem som var to år eldre enn meg. Og etter en halv sesong i 5. divisjon som 15-åring gikk jeg til Molde. I mai 1985 - seksten og et halvt år gammel - debuterte jeg i norsk toppfotball.

SLITET lå helt naturlig for meg. Det var tøft å spille på juniorlaget som guttespiller. Og enda tøffere å spille i 1. divisjon som junior. På en plass jeg ikke var vant til.

Det var Hans Backe i Molde som gjorde meg til midtbanespiller. Han hadde gode spisser og trengte ikke meg, sjøl om jeg alltid hadde scoret mål i ett kjør. Og så flyttet han meg tilbake på midten. Jeg gikk rett inn i en uvant rolle, gjorde det bra og ble der.

UTLANDET var hele tida et klart mål. Jeg ble omtalt som et av Norges største talenter og høsten 1988 måtte jeg ut. Men jeg fikk et sjokk da jeg kom til Borussia Mönchengladbach. Plutselig var jeg ikke best.

Jeg kunne ikke lenger trene med håndbrems og hevde meg. Jeg opplevde at jeg ble rundspilt sjøl om jeg sto på maksimalt. Og en større lærepenge enn det har jeg nok aldri fått. Først etter en tre-fire måneder var jeg god nok for laget.

Men i Tyskland ble mye ødelagt av regelen som fortalte at man ikke kunne bruke mer enn to utlendinger samtidig. Jeg havnet som nummer tre og følte jeg måtte bort. Lierse i Belgia var et trinn ned, men likevel bedre enn Norge. Og etter at jeg havnet i opposisjon til treneren, jeg mente hans gjennomgående bruk av eldre og faste strateger var hemmende for laget, fikk han sparken. Treneren som kom gjorde meg til hærfører for den nye og unge gjengen.

I 1994 var jeg hjemom Molde da vi ikke ble enige om lønna i Lierse. Etter tre måneder ble jeg hentet ned igjen. Men så ble det mer bråk, og etter mye støy gikk jeg til franske Rennes sommeren 1996. Hvor jeg ikke skjønte hva folk sa.

Og kall det gjerne et lite nederlag. Jeg innrømmer at jeg ikke fikset det. For sjøl om Frankrike er et fint land på alle måter, så ble språkproblemene for store. Når du ikke skjønner hva folk sier, og du heller ikke er i stand til å ta tak i det, blir det umulig.

I Hertha Berlin, som alle andre steder, begynte det dårlig. Den andre sesongen gikk det derimot veldig bra. Men etter at jeg brakk leggbeinet for tredje gang ville de ikke forlenge kontrakten min. Og fordi jeg ønsket meg til EM 2000, og trengte matcher for å få vist meg fram, fant vi en løsning. Tre måneder før kontraktens utløp gikk jeg til Vålerenga.

LANDSLAGET - utover alle de store øyeblikkene - handler for meg om Drillo og den andre sjansen han ga meg da vi spilte borte mot Ungarn høsten 1991. På våren hadde han nemlig vraket meg etter at han så meg i en svak kamp. Jeg var riktignok innom under Ingvar Stadheim da jeg var i Borussia på slutten av 80-tallet, men det klaffet ikke. Men med Drillo gikk alt riktig. Og det fordi han fikk nyss om at det var en kar i Belgia det var verdt å kikke på en gang til. Du kan si det er tilfeldigheter, men jeg tok vare på den sjansen også.

Og jobben jeg fikk i laget passet meg perfekt.

Et artig poeng i forhold til landslagskarrieren er det faktum at jeg spilte Norway Cup 1987 - etter at jeg hadde debutert for Norge. Det tror jeg ingen andre har gjort verken før eller etter. Men jeg holdt ikke mer enn i to dager på Ekeberg. På tirsdagskvelden fikk jeg vondt i magen og ble blindtarmoperert.

KORTSPILLER har jeg alltid vært. Jeg spiller kort så ofte jeg har anledning. Og under landslagstida tok vi mange avgjørelser gjennom kortspill. Det er bedre enn demokrati.

MANI er for meg et annet ord på fotball. For fotball er en lidenskap - du må leve det. Og jeg har ingen problemer med å si at jeg er blitt formet som menneske gjennom oppturer og nedturer på fotballbanen. Det er bare sånn Kjetil Rekdal er.

VINNERVILJEN blir derfor en del av lidenskapen. Jeg har aldri klart å forholde meg til tap. For du kan ikke ha tap som en del av tankegangen når det du driver med handler om å vinne. Før i tida var det så ille at hele helga var ødelagt sjøl da Leeds tapte - et lag jeg bare har sett to ganger live i hele mitt liv.

TRENERJOBBEN i Vålerenga ville ikke vært min om vi ikke hadde rykket ned høsten 2000. Den var noe jeg endte opp med blant andre alternativer da John Fredriksen bestemte seg for å satse skikkelig. Og jeg hadde ikke sagt ja hvis jeg ikke hadde vært lyskeskadet og trengte enda en operasjon. Da ville jeg dratt tilbake til Belgia hvor jeg hadde et par tilbud som spiller.

Men jeg ble overtalt og så det som en tillitserklæring. John Fredriksen ville ha meg til å få skuta på rett kjøl. Trenerkarrieren kom uventet tidlig, ja, men jeg visste at jeg var den verdig. Og det vi har gjort siden, med cupfinalen til søndag som en mulig vei til en meget viktig læreprosess i Europa neste år, viser at jeg har gjort mye riktig.

HUMØR er også en side av Kjetil Rekdal. Og godt humør også, sjøl om de fleste beskriver meg som sur og sær. Men de som kjenner meg, og de som er innpå meg til daglig, har en annen oppfatning. Jeg kan nemlig være veldig morsom.

På jobb virker jeg nok derimot bare innbitt og konsentrert - kanskje følelsesløs. Det er fordi jeg aldri blir helt fornøyd - man kan alltid bli bedre uansett hva man holder på med.

LEEDS er fortsatt der og vil alltid være det. Bare ikke så fanatisk. Tilværelsen er ikke lenger avhengig av hvordan det går i England. Men jeg husker godt jeg satt med walkman og hørte på BBC under måltider vi hadde med Lierse før seriekampene. Vi spilte nemlig lørdag klokka 20.00 i Belgia.

Den gangen ble jeg dritsur når laget tapte. I dag blir jeg bare litt irritert. Men jeg følger med, ser dem så ofte jeg kan på TV, og lar meg opprøre over feil de gjør. Så mye at jeg innimellom skulle ønske jeg hadde makt til å selge de spillerne jeg mener ikke er gode nok.

SJEFEN: - Trenerjobben i Vålerenga ville ikke vært min om vi ikke hadde rykket ned høsten 2000, sier Vålerenga Kjetil Rekdal fokusert - som alltid.