Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Rasisme i norsk idrett

Rakner rundt henne

Ezinne Okparaebo fikk en flott idrettskarriere. Men hva med alle jentene som vil være med på leken nå som forskjellene i Norge øker?

VONDE MINNER: Ezinne Okparaebo hadde en topp idrettskarriere. Likevel sitter hun igjen med opplevelser som viser hvor vanskelig det er å bekjempe rasisme i Norge. Det er en utfordring også for idretten. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet.
VONDE MINNER: Ezinne Okparaebo hadde en topp idrettskarriere. Likevel sitter hun igjen med opplevelser som viser hvor vanskelig det er å bekjempe rasisme i Norge. Det er en utfordring også for idretten. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet. Vis mer

EZINNE OKPARAEBO er tilsynelatende en av de mange, mange fine historiene om rausheten i norsk idrett. Hun kom til Norge fra Nigeria først som 9-åring til familien i Groruddalen. Der var det gymlærerne på skolen som så hvor kjapp hun var, og oppmuntret henne til å begynne med sprint i en klubb.

12 år gammel var Ezinne på plass i organisert friidrett. Den skulle ideelt sett vært rett i nærheten, men den sporten var ikke så godt organisert i denne drabantbyen for tjue år siden. Derfor ble det BUL; denne tradisjonsrike Oslo-klubben for byens innflyttere som lenge har jobbet for å gi innvandrerunger trygg og god oppfølging.

Det er jo mest det som er utfordringen når kulturminister Abid Raja i det skarpe lyset fra Black Lives Matter i et USA i sosialt opprør, nå setter ned et hasteutvalg med sterke profiler for å se på rasismen i vår egen idrett.

UNGE Ezinne ble sett. Med kloke Unni Helland fikk ungjenta en trener som brydde seg. Og som ikke ga seg.

Da Ezinne kuttet ut løpingen som 16-åring, kuttet treneren ikke ut henne. Helland ringte og ba tenåringen komme tilbake til klubbfellesskapet for å være med i en stafett.

Ezinne kom, ble løpt fra og utfordret:

- Om du lover meg å være på trening tre ganger i uka, kommer du til å bli bedre enn de jentene som slo deg i dag, sa Unni Helland.

Ezinne møtte opp, og resten er norsk friidrettshistorie. Som 17-åring vant hun sitt første NM-gull, og med sterke 11,10 på 100 meter er hun Norges suverent raskeste kvinne noensinne.

PRESTASJONEN stopper ikke der. De siste årene har 32-åringen jobbet med trening av flerkulturelle jenter hjemme i Groruddalen fordi hun har skjønt at det med respekt og integrering først og fremst er snakk om nærhet.

Det er derfor kulturminister Raja skal ta med seg noen ettertanker når han nå krever rask handling av idretten i kampen mot rasisme. Velmente politiske initiativ blir lett banner og flagg. Den norske hverdagen er annerledes.

DET merket Ezinne også som nasjonal stjerneløper:

- I kjølvannet av de siste ukenes opptøyer, opprør og oppgjør, har mange av mine fortrengte minner presset seg frem igjen, skrev hun forleden i en kronikk i VG, og fortalte om følelsen av å høre at «mine rekorder ikke egentlig er norske rekorder». Og hvordan det var gang etter gang å bli minnet om at hun var annerledes:

- Fra flere av de institusjonene som skal støtte oss utøvere har jeg følt meg oversett og satt på sidelinjen til tross for at jeg er Norges raskeste kvinne og den klart beste, skrev hun, og utfordret sin egen bevegelse:

- Jeg tar meg selv i å lure på om ikke ting ville vært ganske annerledes om jeg hadde vært en hvit jente.

DET er den utfordringen dette dreier seg om. En fargeblind idrett Norge rundt basert på et storsamfunn der alle unger har råd til å være med. Og føler at de hører hjemme.

Det siste skjærer rett i hjertet. Som Ezinne fortalte fra jobben for gjengen med jenter i Groruddalen:

- En dag vi besøkte Bislett stadion, snudde en av jentene seg mot meg og spurte «kan sånne som oss løpe her?, skrev hun, og utdypet:

- Det viste at fra en ung alder bærer mange minoritetsjenter på en forståelse av å ikke være naturlig og selvfølgelig inkludert i idrettens og samfunnets «vi».

DET store vi har også nok å ta fatt i. De siste årene har forskjellene økt i Norge. Det er da det rakner rundt Ezinne slik vi ser det med nedgang i medlemstallet for gutter, og fortsatt problemer med å hente inn minoritetsjentene til den organiserte idretten.

Den nyeste store undersøkelsen om unges idrettsvaner viser enkelte ekstreme forskjeller. Mens bare 6 prosent av jentene mellom 16 og 18 år med norskfødte foreldre aldri hadde vært med i en idrettsklubb, økte dette tallet til 32 prosent for de med innvandrerforeldre. Denne ulikheten skjer midt i en positiv trend for idrettsbevegelsen der totalandelen unge jenter stadig øker.

Det er årsaken til den alvorspraten kulturminister Abid Raja har med de nasjonale idrettslederne i dag:

  • Bak det vonde den enkelte gutt og jente opplever i hverdagen i norsk idrett, skjuler det seg et samfunn som ikke gir like muligheter for alle.

Det er norsk virkelighet som utfordrer mer enn at hver og en av oss klarer å være fargeblinde til daglig.

Daytona Beach, 20120418: Ezinne Okparaebo på treningsfelt i Daytona Beach. Foto: Pål Marius Tingve / Dagbladet Vis mer

NORSK idrett har jobbet med dette i tiår. Det har vært flotte vedtak på hvert eneste Idrettsting, og flust av planer og prosjekter. Det har skjedd samtidig med at idrettsbevegelsen på andre områder har vært internasjonal pioner i integrering. Sannsynligvis har denne bevisste satsingen også gitt tusenvis av gode personlige opplevelser:

  • Men dette er et sosialt arbeid som må gjøres igjen og igjen.

Akkurat det betyr at også dagens utfordring må omfatte det lokale idrettsmiljøet. Dess mer stabilt frivillig arbeid i den enkelte klubb, dess lettere er det å se alle unger og unge rundt seg.

Altså en slik nærhet som gjør at du forstår at økte treningsavgifter og høye lisenser for å oppnå resultater for de aller beste i ungeflokken, i realiteten betyr at andre ikke har råd til å være med.

IDRETTEN er bare et godt sosialt verktøy så lenge det er hender der ute som gjør jobben. Så når kulturministeren helt riktig har markert en nødvendig kamp mot rasisme, blir det styrken lokalt som avgjør utfallet.

Der er det få miljøer som samler mer mangfoldig enn idretten. Det er denne kulturen fellesskapet må støtte, og der Abid Raja må være vaktbikkje framover.

Sånn at det ikke rakner videre rundt Ezinne, og at vi heller får sterkere lokale idrettsmiljøer og mindre rasisme.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!