PÅ FRAMMARSJ: Ranheim slo både Sandnes Ulf og Mjøndalen i kvalifiseringen til Eliteserien. I kveld venter playoff mot Sogndal. Foto: Ned Alley / NTB scanpix
PÅ FRAMMARSJ: Ranheim slo både Sandnes Ulf og Mjøndalen i kvalifiseringen til Eliteserien. I kveld venter playoff mot Sogndal. Foto: Ned Alley / NTB scanpixVis mer

Kvalifisering til Eliteserien 2018

Ranheims suksess er norsk toppfotballs svakhet

Ranheim har aldri spilt på det øverste nivået i moderne tid. Norsk toppfotball løfter seg ikke om de gjør det i 2018.

MED ET BUDSJETT på 10,3 millioner kroner er Ranheim to kamper unna et nesten uforklarlig opprykk til Eliteserien. Det er imponerende. Norsk toppfotball blir riktignok ikke bedre om så skjer – det er ikke akkurat titler og europeiske sluttspill du forbinder med det blå laget fra Trondheim. Men mest sannsynlig blir det ikke dårligere heller.

Vi har den ligaen vi har.

Også kalt kokosligaen.

DET ER JO ikke Ranheims skyld at toppfotballen i Norge har uttalte ambisjoner om å strekke seg mot to og en halv meter i høyde mens vi øver og øver på en meter og åtti. Uke ut og uke inn holder vi på med det. År etter år, mens vi snakker om Europa for klubbene og EM- og VM-sluttspillet for landslaget. Og nettopp derfor, fordi det sannsynligvis er rundt hundre spillere for mange med gratisbillett til det øverste nivået, har Ranheim nå muligheten til å få vist fram sine.

Noen av dem vil sikkert være gode nok.

Torgil Øwre Gjertsen (25), som ble en liten sensasjon i Eliteserien etter at han ble solgt fra Ranheim til Kristiansund i sommer, er det beste eksempelet på det.

KRISTIANSUNDS SJUENDEPLASS I årets eliteserie forteller at (nesten) alt er mulig i norsk toppfotball om du har en gjennomtenkt filosofi, tar tæring etter næring og ikke prøver å være noe annet enn den du er. Godt arbeid trumfer det meste alle dager. Ikke minst utenfor banen. Men som en svoren tilhenger av færre klubber i de to øverste ligaene er det ingen styrke at (nesten) alt er mulig i OBOS-ligaen og Eliteserien.

Det er snarere det stikk motsatte.

Det er en svakhet.

NÅ ER IKKE det Ranheims problem. De er i den posisjonen de er fordi de fortjener det og fordi ligastrukturen i Norge er 16+16 lag i de to øverste divisjonene. Det er den modellen vi valgte fra sesongen 2009, den gangen alle pilene ennå pekte mot himmelen. Det er sånn vi fortsatt ønsker det fordi majoriteten mener det er viktigere med bredde enn topp i toppen. Men for Nils Johan Semb, den til tider utskjelte og kritiserte toppfotballsjefen – han med det øverste faglige ansvaret, han som skal lede an i utviklingen – er det selvfølgelig et problem.

Et veldig stort problem.

PÅ FOTBALLFESTEN MANDAG kveld, fordi han ikke kan si noe annet, sa Nils Johan Semb at han er optimistisk med tanke på 2018, og at det for landslagets del bare handler om å få til noe på bortebane. Så flott. Og så enkelt. Som om det bare er å tenke tanken for at positive ting skal skje. Det siste vi opplevde i 2017 var nemlig to tap.

DET FØRSTE I en helt forferdelig fotballkamp mot en type motstander (Makedonia) vi må slå både hjemme og borte skal et nytt sluttspill bli en realitet. Det andre (Slovakia) uten å produsere en eneste målsjanse, ei heller en avslutning på mål. Men fornøyde var vi, fordi den defensive strukturen var til å kjenne igjen mot et lag som angrep oss i rusletempo.

Det er selvfølgelig heller ikke Ranheims skyld.

Men at det er en konsekvens av at de kan være et eliteserielag i 2018, det føler jeg meg rimelig sikker på.