GLIDENS PRIS: Kjøpte fluor av italiensk skandalefabrikk

Raskeste spor til helvete

Hva burde vi skiløpere visst om supersmøringens nitriste historie?

MAKSIMAL GLID: Verdenselitens krav til maksimal glid har spredd seg til skiløpere i alle aldre. Det er en del av problemet i den betente fluordebatten. I beste fall ender debatten med et totalforbud internasjonalt og et norsk skimiljø som er enda mer bevisst på hva som er så flott med denne idretten. FOTO: EPA/Peter Schneider
MAKSIMAL GLID: Verdenselitens krav til maksimal glid har spredd seg til skiløpere i alle aldre. Det er en del av problemet i den betente fluordebatten. I beste fall ender debatten med et totalforbud internasjonalt og et norsk skimiljø som er enda mer bevisst på hva som er så flott med denne idretten. FOTO: EPA/Peter Schneider Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

DET var «Dødens fabrikk» som i tiår sørget for supergliden til norske skiløpere. Samtidig var framstillingen av denne høyfluoriserte smøringen med på å forgifte både arbeiderne, et lokalsamfunnn og ifølge en rapport fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) også vannet til over en kvart million mennesker i den nord-italienske regionen Veneto.

Ansvaret for hva som skjedde hos og rundt den italienske kjemikalieprodusenten Miteni er en rettslig sak. Men hva med oss som har brukt denne dritten?

Da jeg for en stund siden leste de da upubliserte Dagblad-historiene om totalt ødelagte arbeidere og meningsløst syke unger rundt denne stengte skandalefabrikken, begynte jeg å grine midt i arbeidstida. Det var ikke noe annet å gjøre.

Som forbruker av skismøring har jeg helt andre valg.

SKIFOLKETS egne valg har vært der lenge. Diskusjonen rundt høyfluoriserte smøreprodukter har pågått i ganske mange år uten at verken smøringsprodusenten Swix, Norges Skiforbund, alle klubbene deres eller vi vanlige hyggeløperne har tatt alvoret helt inn over oss.

Etter at arbeidsforholdene for de nasjonale, proffe skismørerne ble rettet på i 2009, fortsatte den norske vinterhverdagen som før for tusenvis av forbrukere med betalingsevne til å skaffe seg maksimal glid. Helt til et både sportslig og økonomisk sterkt skimiljø skjønte at noe i idretten deres var alvorlig galt.

For det er ikke akkurat Blå-Swix i lomma og norsk turhygge dette er snakk om.

Det er norsk idrett i et blindspor.

SMURTE SKI: Steinar Tormodsgard har KOLS, og er overbevist om at det kommer av skismøring. Derfor har han fått maskepåbud av fastlegen sin. - Ellers er det slutt, sier Tormodsgard. Video/foto: Bjørn Langsem Vis mer

DET norske skifolket er på alle måter ressurssterke. Dette er en sport der de ivrigste voksne gjennomgående både er bedre utdannet og sitter i høyere betalte jobber enn i de fleste andre idretter. På det viset kunne vi kanskje innbille oss at skifolket har hatt større forutsetninger for å skille mellom hva som er viktig i sporten sin. Men slik fungerer det jo ikke.

For plutselig var det ganske vanlig å bruke fluor på barneskirenn blant de mest ressurssterke vest for Oslo:

- Det tok helt av. Mamma var veldig imot det», fortalte Celine, den eldste datteren til Toril Stokkebø; skimammaen som etter sin død forandret alt når det gjaldt fluorbruk i norsk langrenn.

Som ivrig skimamma var også hun preget av tidsånden i norsk langrenn. Da konkurrentene gled fra ungene til hennes egen skiklubb, forsvant ettertanker om farlige stoffer og håpløs ressursbruk:

- Da får vel vi begynne med det også. Siden alle andre gjør det.

Ifølge hennes nærmeste var det omtrent sånn Toril Stokkebø begrunnet valget om å skaffe den raskeste glideren også til de yngste løperne i Asker Skiklubb. Og akkurat det var ingen spesielt god begrunnelse.

- BURDE VISST BEDRE: Amatørsmører Ole Jørgen Pettersen sier han burde tenkt på helsa tidligere - men retter også fingeren mot Skiforbundet og Olympiatoppen. Video: Christian Roth Christensen Vis mer

DET er jo disse dårlige valgene det norske skimiljøet har slitt med altfor lenge. Den perfekte gliden har vært viktigst. Og som regel mye viktigere for de voksne som har stått rundt, enn ungene i løypa.

Underveis har de fleste advarslene prellet av. Store deler av miljøet har vært fluorisert mot nødvendig selvkritikk. Kloke skimestre som Marit Bjørgen, Astrid Uhrenholdt Jakobsen og Vegard Ulvang kunne advare om en misforstått barneidrett så mye de ville. Utstyrshysteriet har herjet blant de yngste i sporten helt fram til de siste års harde debatter om hvordan man nå skal gjennomføre det nye fluorforbudet.

OGSÅ der har deler av miljøet strittet imot. Det er ikke så lenge siden en annen skimamma sendte brev til et kretsledermøte der fluorspørsmålet skulle behandles med tydelig advarsel om at det ikke holdt å gjennomføre et forbud uten kontroll. For henne var frykten for å tape viktigere enn verdiene:

- Jeg kan med 100 prosent sikkerhet si at jeg kommer til å legge fluor til KM og HL (Hovedlandsrenn) , så lenge det ikke finnes noen mulighet til å kontrollere om noen andre har fluor under skia. Og jeg tror det er svært mange som tenker det samme som meg i resten av Ski-Norge, skrev hun i dette brevet.

Midt i den interne fluordebatten var altså skimiljøet splittet. Den sindige langrennssjefen Torbjørn Skogstad måtte bruke all sin klokskap for å få presset igjennom et forbud for løpere fra 16 år og yngre. Så omstridt har dette spørsmålet vært helt til de hjerteskjærende avsløringene i Dagbladet nå viser hva et helt Ski-Norge mer eller mindre bevisst egentlig har vært med på i den felles iveren etter å komme først.

SAMTIDIG har den sportslige dominansen i langrenn i denne perioden flyttet seg fra de små bygdeklubbene inn mot de mest ressurssterke byklubbene; de stadig færre stedene der talentutviklingen er blitt mer strømlinjeformet.

Men akkurat fristelsen med ytterligere å profesjonalisere utformingen av noen få toppløpere, skal miljøet ikke uten videre følge. Denne fluorsaken er enda et tegn på at maksimalisering av prestasjoner kommer med noen ubehagelige spørsmål. Toppfarten kan bli for dyr.

For en sport som på hvert eneste lite sted og i hver by Norge rundt i årtier har vært kjempeflinke til å få flest mulig unger ut på ski, er dette med sentralisering og profesjonalisering en utvikling å diskutere. En skisport mest for de priviligerte, er et brudd i norsk skihistorie som idretten over tid kommer til å leve dårlig med.

LEGEN: Bård Freberg, mangeårig landslagslege for skiskytterne, har tatt blodprøvene til Dagbladets undersøkelse av amatør-skismørere. Video: Bjørn Langsem og Christian Roth Christensen Vis mer

går det an å følge sporene av denne unødvendig sportslig overfloden i en skiløype nær deg. For den høyfluoriserte smøringen holder løypa eller alpinbakken oppe også når snøen er borte:

  • Verdens ledende langrennsnasjon inviterer til VM 2025 i Granåsen på et ferdig fluorisert løypenett.

Da får det så være at helse -og miljøfarlig skismøring er en bitte liten del av en internasjonalt stadig mer omdiskutert kjemisk industri. Selv om norske smørere tidlig eksperimenterte med teflon under skia, er det neppe en rekke med gamle, slitne teflonstekepanner som altfor tidlig har markert VM-løypa gjennom Bymarka i Trondheim.

Det er glidens pris.

OG om du fortsatt ikke synes denne prisen er for høy, kan du på nytt lese historiene i Dagbladet om hva som skjedde rundt den nedlagte fluorfabrikken i Italia. Den fabrikken som i tiår hadde oss på det norske smøringsmarkedet som sine mest lukrative kunder, og det lokalsamfunnet som nå sitter igjen med gamle, nedbrutte kropper, skolebarn på åtte, ni år med skyhøye giftverdier og gravplassene for ufødte liv.

Det ødelagte vannet rundt Miteni-fabrikken er ironisk nok utspringet til å rense opp vårt eget skimiljø. Til å få rett perspektiv på hva god idrett egentlig er.

At gleden ved Cera-F; skihistoriens mest vellykkede fartssmøring, ble kortvarig.

At det ikke finnes noen raskeste vei til varig idrettslykke.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer