Ståle Solbakken Norge - Montenegro VM-kvalik

Raste fra seg på TV

Det vekslet mellom gledestårer og sinne i minuttene etter seieren på Ullevaal. Ståle Solbakken samler spillerne rundt seg, mens han skremmer folk utenfor gruppa.

IRRITERT: Landslagstrener ble åpenbart irritert over et spørsmål vedrørende Tyrkias seier mandag kveld. Seieren fører til at Norge nå må jobbe langt hardere for å sikre playoff til VM neste år. Video: NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

minutter etter at en overlykkelig Ståle Solbakken (53) på mirakuløst raskt vis var førstemann bort på gresset for å juble med målscorer Mohamed Elyounoussi, sprakk nesten landslagstreneren av sinne direkte på TV under pressekonferansen fra Ullevaal.

Der spurte en reporter tilforlatelig om det ikke var trist at Tyrkia scoret seiersmålet sitt mot Latvia åtte minutter på overtid, og det på en måte som skapte hodebry for dommerne i VAR-rommet i Riga.

I presserommet på den norske landslagsarenaen skapte det bråk for reporteren:

- Nei, jeg synes du har et helt sinnssykt feil tema, svarte Solbakken bryskt, og avfeide spørsmålet med en heftig leksjon om hva det betyr å spille en hel serie:

- Det er dette som er fotball, påpekte han.

Altså at lykke og ulykke som regel følges ad, slik Tyrkia selv tapte to poeng i sin første kamp mot Montenegro med det siste sparket på ballen, og at det bare blir en bortforklaring å spekulere i hva som kunne ha skjedd.

Fordi virkeligheten allerede var en annen den mandagskvelden i Riga.

Og fordi Ståle Solbakken er trener for et lag som i løpet av en drøy måned har vokst seg bra nok til å vinne det som skal vinnes på egne ferdigheter.

BARE tanken på at denne VM-kvaliken skal bli rotet bort på et slikt totalt feil fokus, gjorde at landslagstrener Solbakken der og da tilsynelatende var nær en sprekk idet den samme reporteren prøvde seg med et oppfølgingsspørsmål:

- Tar spillerne det på samme måte som deg?

- Jeg har ikke hørt at noen av dem har nevnt den kampen. Det gjør heller ingen her inne. Bortsett fra deg, glefset Ståle Solbakken tilbake på presserommet.

Omtrent samtidig som Martin Ødegaard, den svært lojale og hardt arbeidende kapteinen hans, sto ute på gresset hos TV2 og forklarte at det med Tyrkias seiersmål åtte minutter på overtid mot Latvia var skikkelig ergerlig.......

For det var det jo.

DENNE intense innlevelsen er åpenbart Ståle Solbakkens styrke som landslagstrener. Forrige gang han han vant med laget på Ullevaal, var det statsminister Erna Solbergs regjering og deres corornaregler det gikk utover. Siden den gang har han fått det regjeringsskiftet han ba om.

Mens han skjeller og smeller rundt seg, samler han spillergruppa. Dette sterke engasjementet gir tette bånd til spillerne, og er en klar fordel når det røyner på. Som da Norge i går slet seg til tre poeng mot Montenegro.

Men iblant gir disse følelsene etterarbeid. Ikke nødvendigvis med en statsminister som tapte valget eller en reporter som tilfeldigvis spurte feil i forhold til trenerens ønske og humør, men i forhold til en spillergruppe som Ståle aldri ser daglig.

Og som han naturlig nok ikke får jobbe så tett med som han ønsker.

DA Ståle selv pratet med TV2 rett etter denne følelsestunge pressekonferansen var han igjen innom den uvante forskjellen mellom det å være klubbtrener med fast kontakt med alle spillerne og den korte, intense jobben som landslagssjef. Den utfordringen utdypet han seinere i prat med Dagbladet.

Den forskjellen plager ham fortsatt etter et snaut år som ubestridt sjef for norsk herrefotball.

Men samtidig må selv en mer enn detaljorientert og konsentrert Ståle Solbakken unne seg gleden av å se utviklingen i denne landslagstroppen de siste månedene.

FOR nå har Norge en ny og uvant sterk fotballgenerasjon på gang med ganske ferske navn. I går hadde nesten halve laget færre enn 10 landskamper som bagasje.

Det gjaldt spennende profiler som Marcus Holmgren Pedersen, Kristian Thorstvedt, Patrick Berg, Fredrik Aursnes og en anvendelig resirkulert Viking-spiss Veton Berisha, mens den mer ukjente og svært dribleglade Italia-proffen Dennis Johnsen fikk debutere da det røynet på som verst.

I tillegg var råsterke Morten Thorsby suspendert, og Glimts mer enn lovende Fredrik Bjørkan plassert på benken fordi de faste backene er blitt så gode.

DA denne VM-kvaliken startet i mars, minnet Martin Ødegaard om at han og Erling Braut Haaland alene ikke var nok til å sikre landslaget en etterlengtet suksess. En varig norsk framgang krevde en langt dypere utvikling enn et par stjernespillere i store klubber:

- Vi er bare to. Dette gjelder hele laget, sa Martin, og hadde rett.

- Selv ikke to så glitrende enkeltspillere gir noen garanti for at Norge endelig lykkes i en kvalik, kommenterte jeg den gang, og var svært usikker på om de individuelle kvalitetene rundt de to stjernespillerne holdt til markant framgang for landslaget.

Det viste seg tilsynelatende å være en realistisk innstilling. Våren 2021 var det få tegn på utvikling. Tapet i den første kampen mot Tyrkia var stygt, og Ståle Solbakken slet både med for mange personlige feil og ujevn flyt i det offensive spillet.

er det helt annerledes. Mens Martin Ødegaard selv har stått fram som en tydelig kaptein, kommer det flust med spillere rett fra suksess i sterke europeiske klubber og ligaer. Hele lagets utvikling er tydelig for de som ikke stirrer seg blind på enkelte svake detaljer:

  • Norsk fotball har aldri hatt et så ballsikkert lag på banen.

Det spesielle i bortekampen mot Tyrkia sist fredag, var jo nettopp den gjennomgående tryggheten i Norges eget pasningsspill. Hvor uanstrengt laget kom seg løs fra høyt press, og hvor effektivt Patrick Berg og Martin Ødegaard kunne styre inn gode angrep.

Baklengsmålet med den ukloke pasningen på feilvendt spiller nær eget mål, ble i dette store bilde en tilnærmet enkeltstående episode. Ikke fordi dette landslaget plutselig nådde et verdensnivå i ballkontroll, men fordi ferdighetene var oppe på et nivå høyt nok til å nøytralisere tyrkisk press i Istanbul.

For et lag ranket som nummer 39 av verdens 210 fotballnasjoner, er det et bra nok tegn på framgang. Særlig fordi den tryggheten har vært der i hele høst.

SER vi på de fem kvalikkampene den siste drøye måneden, er forskjellen slående. Vel var det mulig å ane konturene av et mer ballsikkert norsk lag allerede i ujevne treningskampen mot Hellas i juni, men siden den første VM-kampen mot Nederland, har Ståle Solbakkens gutter prestert solid hver eneste gang de har vært på banen.

Også etter at kreftene tok slutt i pausen på Ullevaal i går kveld. For over tid gir sliteseire som denne mot Montenegro, ekstra effekt i et så spillende lag som Norge nå kan mønstre på banen.

Da kan den herlig samlende følelsen av å jobbe inn et seier som denne, knapt nok overvurderes.

DEN smitter alle på laget. Denne gangen var det de ofte med rette kritiserte midtstopperne som holdt laget sammen etter at kampen totalt endret karakter i andre omgang.

Rutinerte Stefan Strandberg har aldri spilt en bedre landskamp. Hans klokskap og duellkraft ble avgjørende mot gjestenes direkte og taktisk gode angrepsspill med to spisser etter pause. Der og da var Norge ganskje kjørt, og valgmulighetene fra benken få.

SAMTIDIG er det viktig å huske at den avgjørende første scoringen kom i en omgang preget av ekstrem norsk forflytning og en ballsikker, herlig lekende midtbane. Det er dette grunnlaget i egne ferdigheter som gjør at det er blitt så moro å se på Norge.

I de to avgjørende kvalikkampene mot Latvia og Nederland blir det sannsynligvis enda mer å se på. Da er Erling Braut Haaland og Aleksander Sørloth tilgjengelige på topp igjen, sammen med flere defensive alternativer både på midten og i forsvar.

Det er ikke sikkert at det holder i denne VM-kvaliken heller.

Men at Ståle Solbakken, med alle sine følelser, kraft og fotballklokskap, er i ferd med å jobbe fram et sjeldent bra norsk landslag, er det ingen tvil om.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer