RBK-fotballen gir fortsatt mening

Trønderne har også brukt for mye penger, men der i byen vet de i hvert fall hva de satser sparebøssa si på.

GREIT FORSØK: Anthony Annan og RBK var godt under Atletico Madrids nivå denne kvelden, men igjen var det mulig å se hva trønderne prøvde på offensivt.  FOTO: REUTERS/Susana Vera.
GREIT FORSØK: Anthony Annan og RBK var godt under Atletico Madrids nivå denne kvelden, men igjen var det mulig å se hva trønderne prøvde på offensivt. FOTO: REUTERS/Susana Vera.Vis mer

|||NÅR skattelistene enda et år avslører det kunstig høye inntektsnivået i norsk klubbfotball og de røde regnskapstallene skvetter fra de fleste av storlagene, er det i hvert fall ok å kjenne seg igjen i det pengene er blitt satset på.

Det kan Rosenborg.

Som en av få toppklubber har trønderne en historisk linje i fotballen sin. I høst er den blitt utfordret av mange kritikere både i og utenfor klubbmiljøet, men i lengden vil den stå seg.

Det er derfor RBK selv etter en svært blandet Europaliga-kamp i Madrid gjerne kan prate om mulighetene for å gå videre fra gruppa.

GJENNOM Nils Arne Eggens stahet på det å ha et eget offensivt spill, har laget blitt værende i den angrepstenkningen som historisk har gitt suksess. I høst har gamletreneren tidvist båret denne arven alene. Jeg tror ikke akkurat det har plaget ham nevnverdig; Nils Arne er kommet i en alder der det er mulig å ta en smell eller to uten å miste oversikten over det som virkelig betyr noe i fotball-livet.

Slik kommer vi kjapt til kjernen av de problemene som nå tårner seg opp for norsk toppfotball. Skattelistene for 2 009 viser hvordan klubb etter klubb har lønnet enkeltspillere uten en tilsynelatende tråd mellom spillernes egenskaper og klubbens utvikling. Siden de gunstige TV-avtalene for fem år siden presset opp det alminnelige lønnsnivået i Tippeligaen, er det like alminnelige kravet til langsiktighet forsvunnet.

Historien om norsk toppfotball fra denne perioden er stort sett en trist fortelling om hvordan drømmen om kjappe gevinster sendte den lokale idretten rett i dyp økonomisk trøbbel.

DENNE kortsiktigheten er en av grunnene til at de beste norske klubbene hver høst egentlig ikke har noen ting å komme med i de internasjonale konkurransene. Bortsett fra Rosenborg da.

Dagens RBK-mannskap er også for dyrt i drift i forhold til klubbøkonomien i Trondheim. Dessuten er laget spiller for spiller litt for dårlig til å konkurrere jevnt med Europas aller beste klubber. Men fortsatt har trønderne kvaliteter som nesten sendte dem til Champions League, og som gjør at Trondheim kanskje kan få oppleve spill i Europaligaen over nyttår.

Da gjelder det å skjønne hva disse kvalitetene består i.

DER har Nils Arne Eggen vært tilnærmet kompromissløs. Hele Rosenborgs suksess er bygget på evnen og troen på det å angripe. Noe annet er i lengden uinteressant for en klubb som har ambisjoner som går utover det som i fotballens tunge markedsøkonomi styres gjennom spillerkjøp.

RBK har aldri fullt ut kunnet kjøpe seg til europeisk suksess. Det meste av framgangen har basert seg på angrepsstrategi og treningskultur.

For tida er det ikke nok samlet kraft i RBK-spillernes ferdigheter, formutvikling og klubbens offensive tenkning, men ennå finners viljen til selv å skape kamper selv mot mer ressurssterke motstandere.

FOR oss som leter med lys og lykte etter positive tegn, var det mulig å se denne viljen da RBK fikk flyttet opp spillet inn mot pause. Derfra og helt til lekne Sergio Aguero igjen endret kampbildet med sin flotte 2 - 0 scoring, var det et offensivt tenkende trønderlag som fikk betalt for de angrepsvennlige holdningene som er formet gjennom treningsøktene på Lerkendal.

Jeg tror det er nødvendig å være raus med de norske fotballagene som selv er trofaste mot egen identitet. På et lavere nivå er det bare disse klubbene som kommer uskadet gjennom de siste årene med pengeødsling. Internasjonalt er det rett og slett ingen annen vei å gå.

Norske toppklubber kommer aldri til å kjøpe seg stabil europeisk suksess. Vår lille mulighet ligger i det å unne hverandre framgang og skape nok arbeidsrom for fotballkloke folk som for eksempel Nils Arne Eggen.

Trenere som han er sjeldne. Men det er også mulighetene for å oppnå framgang i Europa-cupene med norske klubblag.