RBK kommer ikke tilbake

Spillemønsteret er borte. Otto Ulseth kommenterer.

I NOEN ÅR nå har noen av oss levd i håpet. Det har kan hende ikke vært realistisk, for hvis Nils Arne Eggen er et geni, kan du like lite regne med at det neste skal komme rett etterpå, som at Arve Tellefsen skulle springe ut like etter Ole Bull. Jeg aksepterer nå at det kan bli lenge å vente på den neste Ole Bull, og erklærer omsider:

Rosenborg er ferdig!

Mye av det som har skjedd etter at Nils Arne dro har vært bedre enn det er blitt oppfattet som og omtalt som i ettertid. Åge Hareides bidrag var det riktige til rett tid; større aggressivitet og strammere forsvarsspill, men han burde ikke helt barnet ut med badevannet: Gjennombruddshissigheten.

Ola forsøkte å ri alle hester. Hvem kan kritisere ham for det? Per Joar Hansen gikk tilbake til opprinnelsen, hvilket var lurt og Per-Mathias tok tak i mye av det som hadde forfalt på slutten av Nils Arnes tid.

Det gikk bare så som så, men det er forholdsvis lett å se på med forståelsesfullt blikk i ettertid.

Det som skjer nå er det vanskeligere å finne en mening med. Det var naturlig å møte svenske Erik Hamrén med en avventende optimisme; han har vært trener i mange år, i mange forskjellige klubber. Han fremstår som en inspirerende, voksen og dyktig leder. Men det var litt uklart hva slags fotball han bragte med seg. Det er ikke lenger så mye å spekulere på, for han har på imponerende kort tid satt sitt preg på laget.

«NYE ROSENBORG» er gruppert i et 4-4-2-system. Det er ingen ting feil med det, rent bortsett fra at vi her snakker om Rosenborg, og da er det mest naturlig å spørre: Hvorfor skal den klubben slutte med det som var så innarbeidet og effektivt: 4-3-3?

Det er mer måten det spilles 4-4-2 på som er lite tillitvekkende, for å si det ganske forsiktig. (Og her skal jeg i en ganske lang parentes forklare hvor lista ligger for Rosenborgs vedkommende: Blant de 30 beste i Europa, klart best i Norge, like god som klubben var - hvilket er noe helt annet enn å vinne et seriemesterskap i ny og ne, for det kan Rosenborg fortsatt fint klare, takket være alle andre forhold enn spillestil: Totale ressurser, dyktige spillere, god fysisk trening, fornuftig kosthold, dyktig ledelse, svak konkurranse osv osv). Det som er lite tillitvekkende hos den nåværende utgaven av Rosenborg, er at det ikke er mulig å finne noe som ligner på et spillemønster.

AVVENTENDE OPTIMISME: Otto Ulseth mener RBK-trener Erik Hamrén fremstår som en inspirerende, voksen og dyktig leder, men er usikker på hva slags fotball svensken har tatt med seg til Lerkendal. Foto: Gorm Kallestad/Scanpix
AVVENTENDE OPTIMISME: Otto Ulseth mener RBK-trener Erik Hamrén fremstår som en inspirerende, voksen og dyktig leder, men er usikker på hva slags fotball svensken har tatt med seg til Lerkendal. Foto: Gorm Kallestad/Scanpix Vis mer

Hvis du tegner alle pasninger og bevegelser med tusj, vil alle streker være like tykke. Det er ingen ting som systematisk gjentar seg. Det er ikke i mange flere norske lag enn Stabæk det gjør det.

I DAGENS ROSENBORG dyrkes «improvisasjonen», hvilket Nils Arne en gang omtalte på følgende måte: Det er det de kaller det hvis de ikke vet hvordan de skal spille. I RBK vet de ikke lenger det. Derfor tråkles det, med pasninger på feilvendte spillere, på fot, dårlig bredde, spillere i delvis ukurante roller og få systematiske løp på mål. For å nevne noe.

Jeg tror Erik Hamrén er en sterk leder som kan sveise sammen gruppa, han kan sikkert skape begeistring og jeg tror vi vil oppfatte ham som ærlig og rettferdig. Det kan være godt nok til å vinne den norske serien.

Men det er ikke mulig å se at han har noen overordnet idé om hvordan han skal spille. Derfor kan vi nå, likegodt én gang for alle, avskrive Rosenborgs muligheter til å komme tilbake dit klubben var.

For den hjemlige serien kan det være greit.

For norsk toppfotball som internasjonal idrett er det trist.

RBK kommer ikke tilbake