RBK mangler bare én ting

Rosenborg ligner kanskje ikke på seg selv, men Rosenborg ligner et lag som kan utfordre Stabæk.

«NYE NYE NYE RBK» har nå vist hvor godt det kan være på sitt beste, hvilket vil si på sitt mest aggressive; mer eller mindre i hele kampen mot Brann, i andre omgang mot Djurgården og før pause mot Vålerenga.

Det er riktig som Morten Pedersen allerede har skrevet her i avisa; ikke siden Åge Hareides Rosenborg har vi sett noe norsk lag som med slik overbevisning kjører over motstanderen. Vålerenga i går var som en fersk, litt utrygg proffbokser som var havnet i kamp med den beste og mest aggressive fra to vektklasser over.

Sånn kan RBK komme tilbake nesten der klubben var, på norsktoppen. Erik Hamrén har innfridd alle forventninger i forhold til det å skape et hardt arbeidende, entusiastisk lag, med bra defensiv struktur.

I SINE TO landsmenn på sidebackene, Lustig og Dorsin, har han to som skaper nesten nødvendig bredde rundt den forholdsvis smale midtbanen, backrekka totalt sett, med Demidov og Stadsgaard i midten, ligner en nær perfekt match, Ciljan er virkelig i ferd med å forme rollen litt til høyre på midten, Tettey og Sapara gjør hverandre gode i midten, Roar Strand er best samme hvor han spiller og Steffen er fortsatt landets mest begavede spiller. Hamrén virker å ha stimulert ham til å bruke begavelsen fornuftig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her mangler bare én ting i et ganske perfekt balansert lag: En komplementær makker til Steffen på topp. Den innleide reserven fra engelsk 2.divisjon har ingen ting av det som kreves.

Og i dag kommer Annan, som er en glimrende spiller, men neppe så mye bedre enn Tettey fra Heimdal at det alene forsvarer investeringen.

DET MEST IMPONERENDE med Rosenborg nå, foruten den gode balansen i laget, er den enorme entusiasmen/viriliteten i spillet. Jeg gjentar, fortsatt etter Morten P.: Det ligner ikke så rent lite på Åges første måneder.

Jeg er helt sikker på at laget er i stand til å gjenskape dette i hver eneste kamp i Europa utover høsten, og antageligvis også i resten av seriekampene. Med en viss sannsynlighet vil det gi medalje i serien, og generelt meget god stemning. Usikkerheten er fortsatt knyttet til stabiliteten. Kan voldsom innsats gjenskapes i kamp etter kamp etter kamp? Har ikke selv de mest klassiske britiske lagene problemer med det?

BALANSE I LAGET: Mikael Dorsin tilfører RBK bredde i spillet, mens Alexander Tettey og Marek Sapara gjør hverandre gode. Foto: Gorm Kallestad, Scanpix
BALANSE I LAGET: Mikael Dorsin tilfører RBK bredde i spillet, mens Alexander Tettey og Marek Sapara gjør hverandre gode. Foto: Gorm Kallestad, Scanpix Vis mer

Vi så det allerede i andre omgang i går: Når ikke RBK lenger har ork til å valse over motstanderen, ligger det ikke noe mønster i bunnen som spillerne kan støtte seg på. Det var den kontinuerlige gjentakelsen i kjente spor som trøttet ut motstanderne før. Kampene var jevne, helt til motstanderen gikk langsomt i oppløsning; til det ikke var noen indre sammenheng i laget lenger.

RBK har ganske bevisst forlatt den filosofien, og hugger hardt på alle som så mye som drister seg til å bare påpeke det. Kanskje klubben heller burde rendyrke den nye stilen, og utvikle stolthet og bevissthet også rundt den?

Selv om den aldri kan føre klubben tilbake til gamle høyder.

RBK mangler bare én ting