GÅR ALDRI:  Nils Arne Eggen er Rosenborg. Nå og for lang, lang tid. FOTO: Bjørn Langsem/DAGBLADET.
GÅR ALDRI: Nils Arne Eggen er Rosenborg. Nå og for lang, lang tid. FOTO: Bjørn Langsem/DAGBLADET.Vis mer

RBK slipper aldri unna Eggen

Da klubbledelsen trodde de valgte vekk Nils Arne, valgte de feil.

HØSTEN 2010 var Nils Arne Eggen hovedpersonen i en av de grunneste debattene i norsk toppfotball. Striden gjaldt hvorvidt den alltid angrepsglade Eggen hadde vært for dristig i den avgjørende playoff-kampen til Champions League mot Ståle Solbakkens FC København, og slik kastet vekk rundt 100 millioner kroner for arbeidsgiver Rosenborg i løpet av en eneste kveld i Parken.

Sett i etterkant var kritikken en introduksjon til de uvant magre sesongene som skulle komme for RBK, men slett ingen blendende bruk av etterpåklokskap.

For det er ikke spesielt kunnskapsrikt å ta mannen som lærte norske fotballklubber å angripe, i det for en gang skyld å angripe for mye.

Eller for å si det på et språk noen skjønner bedre enn fotballens koder:

•• Ingen hadde laget regnestykker med 100 millioner på Lerkendal uten Nils Arne Eggen.

Og nå er både han og mange av millionene forsvunnet.

DAGENS boklansering "I skyggen av Eggen" handler om hvordan dette kunne skje.

Der hovedpersonen selv forklarer fallet med at "ledelsen i Rosenborg Ballklub er livredd for min kunnskap", nyanserer RBK-sjefen Ivar Koteng historien ved å gi sin tydelig mening om hvorfor det over tid er blitt mer trøblete rundt gamletreneren på Brakka og treningsfeltet:

- Svakheten med Nils Arne Eggen var at han ikke greide å skape en trygghet rundt seg slik at folk fikk bygget opp sin kompetanse og selvtillit. Han visste jo bestandig best selv, siteres Koteng i boka rundt sin egen grubling om han som styreformannen skulle gi Nils Arne en ny sjanse på trenerbenken.

Det er en dristig forklaring ettersom Eggen rent fotballfaglig gjorde akkurat det:

••. Han både visste mest, og fikk det til best.

I en fotballklubb som lever av resultater, er det et bra forhandlingskort for å holde på så lenge du selv vil.

DET fikk ikke Eggen. Da vikariatet gikk ut etter en 2010-sesong der Rosenborg vant et suverent seriegull uten et eneste tap, viste det seg at det likevel var aldersgrense for kunnskap:

•• Der en 49 -eller 59-årig overentusiastisk Eggen ville trent RBK videre på tross av alle sine mer eller mindre utfordrende hverdagslige særheter, ble den 69-årige versjonen vurdert for gammel.

RBK-ledelsen hadde på underlig vis klart å overbevise seg selv om at den gamle egentlig var fotballfaglig utdatert. Da føltes det lettere å si nei til en ny Eggen-periode fordi det daglige arbeidsmiljøet kunne bli røft og ustabilt.

Men rent fotballmessig tok de dundrende feil.

FOR der gjenstår det å akseptere at Nils Arne Eggen som tidenes beste norske klubbtrener, uansett kommer med alle sine småbulker og feil.

Det var hans altdominerende tilstedeværelse som nettopp løftet RBK-prosjektet til noe uvanlig glitrende. Der det ellers ikke er noen grunn til å dyrke myter om enernes rett til å bryte grenser, er det avgjørende å forstå at en trenerjobb i en så kompleks, menneskestyrt sport som fotball mest av alt krever et helt menneske som sjef. Pluss omgivelser som tør å stå opp, om det blir for voldsomt underveis.

Sånn var det ikke først og fremst Nils Arne Eggens strukturerte angrepstenkning med smarte, faste bevegelser som gjorde en kameratklubb fra en norsk provinsby til en europeisk storhet; det var selve måten han var til stede på.

For resten av Rosenborg Ballklub ble det så overveldende, at de fortsatt ikke kommer seg vekk. Dette er ingen epoke klubben bare kan legge bak seg.

PÅ DET VISET er ikke boka "I skyggen av Eggen" historien om det som gikk galt da trenerlegenden forsvant. Det er fortellingen om den fotballen som skal spilles på Lerkendal i år framover.

Da er det bare å angripe videre.

For den som må drive fotballen sin i skyggen av Eggen, kan det aldri bli for mye angrep.

 

 I