DRØMMEÅRET 1987: Stephen Roche var tilsynelatende ustoppelig i 1987. Men desto svak året etter. FOTO: procycling.no
DRØMMEÅRET 1987: Stephen Roche var tilsynelatende ustoppelig i 1987. Men desto svak året etter. FOTO: procycling.noVis mer

Bergen 2017

– Regnbuetrøyen hang bare i skapet

Stephen Roches magiske trippel kan nesten kopieres av Chris Froome på Fløyen.

(procycling.no): Onsdag kan Chris Froome skrive seg inn i historiebøkene. Etter Grand Tour-triumfer både i Tour de France og Vuelta a España øyner briten det som kan bli selve sette kronen på verket: En verdensmestertittel på toppen av Fløyen i Bergen.

Team Sky-rytteren er av solid kaliber i kampen om klokka, og de steile stigningsprosentene i bakken opp til mål (9 i nitt og maks 18) gjør 32-åringen til en av favorittene til å vinne denne unike VM-tempoen.

Froomes 2017 gir assosiasjoner til Stephen Roches 1987. 30 år etter at iren vant Giro d’Italia, Tour de France og VM-fellesstarten i østeriske Villach, ser vi altså konturene av en ny imponerende trippelseier i emning. Froome velger dog å stå over søndagens fellesstart.

Vi får også en påminnelse om at slike bragder kan ha sin pris. Skader, slitasje og en forlokkende ny kontrakt tok knekken på Roche i 1988. En kronisk kneskade og overgangen til Fagor (et nystartet storlag med 400 millioner pesetas budsjett) kombinerte krefter i å gjøre Roche til et skoleeksempel på regnbuetrøyens forbannelse.

Dobbelthake og et tappert smil. Roche så mer ut som en mekaniker enn rytter da han møtte til Fagors lagpresentasjon medio januar i San Sebastian. Etter tre kompliserte kneoperasjoner var treningen hans både dårlig, sjelden og begrenset til en time à gangen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Allerede før sesongen var i gang kjente han derfor på savnet av lagkameratene i Carrera. Og vissheten om at 1988 kom til å bli et mareritt.

– Jeg måtte tenke fort på å bygge et nytt lag. Situasjonen ble slik. Det var ganske irriterende at jeg ikke kunne bli hos Carrera. Det var verdens beste lag, men de kunne ikke matche tilbudet fra Fagor. For meg var dette veldig trist, for Carrera var blitt familiært, sier Roche til procycling.no.

– Hos Fagor måtte du bygge et helt nytt lag?

Det lot seg gjøre. Vi fikk inn en del britiske ryttere som Sean Yates og Robert Millar. Problemet var meg. På grunn av kneet mitt kunne jeg ikke sykle. Vi hadde et godt lag med gode ryttere. Men kapteinen fungerte ikke. Det skapte mye spenning og problemer innad. Jeg var under et stort press og ble betalt som en verdensmester, til tross for at jeg ikke syklet i det hele tatt. Det var en utrolig tøff periode.

– Byrden av suksessen i 1987 ble for tung å bære året etter?

– Alt ble for mye. Jeg var frustrert. Kneproblemet var det hele tiden og jeg hadde mange operasjoner. Jeg ville tilbake og vise meg verdig kontrakten min. Jeg hadde en fantastisk regnbuetrøyen, men den hang bare i skapet. Presset var helt ekstremt.

– Hadde det vært bedre for karrieren din å vinne disse rittene ulike år?

– Når man ser på merittlistene så er det nesten ingen som har vunnet, bare Eddy Merckx. Sånn sett er trippelen nydelig å tenke på. På den annen siden – økonomisk – ville jeg foretrukket å vinne disse rittene mer spredt ut. Men hvis jeg kunne gjort det igjen, ville jeg gjort akkurat det samme.

– Når merket du at dette var sesongen din?

– Jeg følte det ganske tidlig i sesongen. Allerede i Vuelta a Valencia kjente jeg at nivået mitt var høyt. Hvor langt det ville bære hen, visste jeg selvsagt ikke da. I giroen, touren og VM var det gode værforhold, slikt skal man ikke undervurdere. Laget mitt var der da jeg trengte det, selv om det oppsto noen problemer i giroen. Sesongen var helt eksepsjonell, både fysisk og mentalt.

– Er det mulig å vinne trippelen i dag?

– Ja. Men først det det bankes inn i hodet på rytterne. De må selv tror at de kan klare det. Det er ikke noe vanskeligere i dag enn det var i min tid. Nå er det litt vanligere å sykle Spania rundt etter Tour de France. Kanskje føler mange at giroen er for tøff.

­– Hadde du troen på det selv?

– Jeg hadde ikke troen i det hele tatt. Troen kom på morgenen før VM. Jeg hadde alltid en venn som fulgte karrieren min og var opptatt av startnummer og rittene jeg vant osv. I Tour de France hadde jeg startnummer 11. Det sa han var 1 for seieren min i giroen og 1 for seieren min i touren. Han sa også at tallet 13 alltid var viktig for min karriere. På morgenen av VM ringer han meg, sier at jeg kan vinne og at løypen passer meg bra. På vei ut ser jeg at romnummeret er 13. Det fikk meg til å tenke… Etter VM ringte han igjen og sa: ”Du var i brudd med 14 ryttere, men like før du angrep falt Marc Madiot av og du var nummer 13 igjen!”