Rett mann for sterk idrett

Børre Rognlien har skjønt hva som gjør norsk idrett god.

ALLSIDIG MANN:  Børre Rognlien har vært innom det meste i norsk idrett. Her gir han 1 million i VM-overskudd tilbake til ishockeyen.
ALLSIDIG MANN: Børre Rognlien har vært innom det meste i norsk idrett. Her gir han 1 million i VM-overskudd tilbake til ishockeyen.Vis mer

FRAM mot dagens 150 års jubileum for Norges Idrettsforbund har velmente kritikere stått i kø for å fortelle hvor vanskelig det heretter blir å holde kraften oppe i landets største folkebevegelse.

Tilsynelatende har de gode grunner for det. Som alle frivillig baserte fellesprosjekt har Idrettsforbundet en dyp samfunnsmessig utfordring i en norsk hverdag der de fleste av oss stadig tar mer individuelt baserte valg. Likevel er de indre motsetningene på toppen i idrettsbevegelsen en større trussel.

Akkurat det gjør Børre Rognlien til rett mann når Idrettstinget i mai velger Tove Paules etterfølger som president.

FOR FIRE ÅR siden ble den samme Paule valgt etter en ganske jevn kamp mot kandidaten til de store særforbundene. Etterpå har hun vist seg som en moderat president uten hang til å presse noe ekstra ut av presidentmakten sin, men ironisk nok har denne forsiktige ledelsen bare blitt møtt med enda skarpere kritikk av selve organiseringen av norsk idrett.

I denne perioden har særforbundene fulgt opp en praktisk samkjøring seg imellom med å stifte Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF), der leder Christian Anker-Rasch underveis har truet med å stifte et nytt idrettsforbund om ikke valgordningen endres slik de enkelte idrettene får flertall på tinget.

I hans språk er det "å gi medlemmene av Norges Idrettsforbund kontroll over sin egen organisasjon".

DET er ganske menneskelig at denne konflikten mellom de mektigste særforbundene og et helhetlig nasjonalt idrettsforbund har blomstret samtidig med at idrettens anseelse har vokst raskt:

•• Aldri har norsk idrett som kulturelt fenomen stått sterkere enn i dag.

Der eks-statsminister Thorbjørn Jagland for ti år siden trodde at han ustraffet kunne bytte klubbskjef mellom de norske toppklubbene, skjønner dagens sjef Jens Stoltenberg greit at det nå gjelder å plassere seg midt i vrimmelen under ski-VM for å kunne forveksles med et sportssymbol.

Slik er det lett å forstå at maktkampen innen idrettsbevegelsen helst er et spill om oppmerksomhet for de på toppen. Lokalt og regionalt jobber idrettskretser og særidretter stadig tettere sammen ganske enkelt fordi idretten er avhengig av felles prioriteringer.

DET er i dette bildet av norsk hverdag at Børre Rognlien framstår som en naturlig president. Hans varierte CV over arbeidsplasser og frivillig verv speiler akkurat det komplekse samfunnet som en bred idrettsbevegelse må forholde seg til.

For Børre har gjort alle jobbene. Han startet bokseklubb på Eidsvold da han trengte noen å trene med, han tok et tak for håndballen på Romerike fordi de manglet folk, han snekret sammen klubbavisa til Arbeidernes Skøyteklubb i årevis etter at han flyttet til Oslo, han skled lett fra skøytepresident til sjef for ishockeyens VM-arrangement, tok et ekstra tak for Tennisforbundet, rakk å være leder for den lokale idrettsforeningen sin  og var den som tydligst utvidet idrettens samfunnsansvar da han som sjef i Oslo idrettskrets satt i gang pionerarbeid for arbeidsledige, innvandrere og pensjonister.

Pluss på med en nøkkelrolle i den storstilte kunstgress-satsingen i hovedstaden og de siste årenes tette samarbeid med Kulturdepartementet om bedre økonomiske rammevilkår for klubbene, så har du litt av forklaringen på hvordan en mangeårig Høyre-politiker i bystyret og på Stortinget framstår fullstendig partinøytral i alle idrettsspørsmål.

BØRRE ROGNLIEN er derimot ikke nøytral i synet på at en samlet norsk idrett er et sjeldent hendig verktøy for et bra samfunn. Det er denne forståelsen av fellesskap som gjør ham til riktig president for en bevegelse et par av konkurrentene hans ikke innser styrken til.

Så er det da heller ingen av dem som er blitt valgt til æresmedlem i to konkurrerende og tradisjonsrike skøyteklubber.

Det er greie utmerkelser å ha med seg for en kar som i første omgang må sikre at en helt unødvendig maktkamp svekker 150 års-jubilanten.