Riktig å bruke feilvendt spiss?

Norge har aldri vunnet de største hjemmekampene på noen annen måte.

NY ANGREPSSTIL?Med Mohammed Abdellaoues ferdigheter er det blitt fristende å satse på en ny angrepsstil. Men sånn har Norge aldri vunnet de største kampene de siste tjue årene. FOTO: Erlend Aas / Scanpix
NY ANGREPSSTIL?Med Mohammed Abdellaoues ferdigheter er det blitt fristende å satse på en ny angrepsstil. Men sånn har Norge aldri vunnet de største kampene de siste tjue årene. FOTO: Erlend Aas / ScanpixVis mer

||| DISKUSJONEN om John Carew eller Moa som spiss på landslaget mot Portugal går rett inn i den tydeligste historiske linjen i nyere norsk fotball:

• • Vi angriper alltid best med minst en feilvendt spiss.

Helt siden Egil Drillo Olsen overtok treneransvaret for første gang for snart tjue år siden og revolusjonerte resultatene gjennom et  gjennomført hurtig spill i lengderetning, har all denne bevegelsen framover vært knyttet opp mot et klart fordelingspunkt høyt i banen.

Den utvalgte spilleren på denne plassen har alltid hatt fysikk til å fungere som mellomledd med ryggen vendt mot motstandernes mål for å gi mening til alle løpene bakfra. Lista over norske spillere på denne plassen er en oppsamling av store rumper, kraftige lår og uvanlig mange centimeter fra Gøran Sørloth fikk starte på topp en oktoberkveld mot Kamerun i 1990 til EM-kvaliken nå skulle vært innledet med John Carew som enslig spiss.

Et Carew-forfall og noen vasse Moa-detaljer mot Island seinere går denne norske Drillo-selvfølgeligheten i hvert fall an å diskutere.

FOR Mohammed Abdellaoue; eller bare Moa som det lekne fotballspillet har gjort ham til, har med seg akkurat de nye teknisk avanserte ferdighetene som høye røster i det norske fotballpublikummet lenge har ropt etter. Opp gjennom årene har landslaget hatt både avslutningsegenskapene til Ole Gunnar Solskjær og de annerledes avdriblingene til Tore Andre Flo på samme fine internasjonale nivå, men dette har vært angrepskvaliteter som likevel ikke har fått endre det grunnleggende offensive systemet vårt.

Det er det Abdellaoue nå utfordrer; ironisk nok etter å ha mottatt ballen feilvendt, hatt den røslige FC København-stopperen Sölvi Ottesen tett i ryggen, for så å vende inn seiersmålet helt på egne bein fordi Moa kommer fra en oppvekst med spill på små flater der selve fotballkunsten helst er det å bruke hver centimeter til å ta vare på ballen.

MED
seg inn i diskusjonen har landslagsledelsen opplevelsen av en strukturell svak angrepskamp mot Island, der det først tidvis ble mening i det offensive norske spillet etter at Steffen Iversen var blitt byttet inn nettopp som et dels feilvendt mellomledd. Før RBK-veteranen fra midt i andreomgangen brukte fotballklokskapen sin til å fordele oppspillene, framstod den offensive arbeidsdelingen utydelig.

Det er der tanken om et fast feilvendt punkt slår inn på godt og vondt:

• • Aktørene i det avtalte norske angrepsspillet skal vite hva de har å forholde seg til.

Historisk har det vist seg å gi de beste resultatene.


SAMLER
du de 12 flotteste hjemmeresultatene fra tjue år med mer eller mindre helt Drillo-inspirert angrepsfotball, er de sydd sammen med en felles tråd i lagoppstillingene:

• • Samtlige kamper er blitt spilt med minst ett feilvendt offensivt punkt.

Sånt behøver ikke å være noe endelig faglig bevis på hva som lønner seg mot Portugal, men det er i det minste en erfaring som et kunnskapsbasert spill er nødt til å ta med seg.

Lista over noe av det beste vi har prestert i denne sporten kombinert med en eller flere feilvendte spisser ser slik ut:

September 1991: 2-1 mot Nederland. Gøran Sørloth.
Juni 1993: 2-0 mot England. Jan Åge Fjørtoft/Jostein Flo.
September 1993: 1-0 mot Polen. Jan Åge Fjørtoft/Jostein Flo.
Juni 1994: 2-1 mot Danmark. Jan Åge Fjørtoft/Jostein Flo.
Mai 1997: 4-2 mot Brasil. Tore Andre Flo/Frank Strandli.
September 1997: 5-0 mot Sveits. Tore Andre Flo/Jostein Flo
Mai 1998: 5-2 mot Mexico. Håvard Flo
September 1999: 4-0 mot Slovenia. Tore Andre Flo/Steffen Iversen
Juni 2000: 1-0 mot Italia. Tore Andre Flo/John Carew
Juni 2007: 4-0 mot Ungarn. John Carew/Steffen Iversen
August 2007: 2-1 mot Argentina. John Carew
August 2009: 4-0 mot Skottland. John Carew

Noe av det mest interessante i denne regelmessigheten er kanskje at Tore Andre Flo, som på tross av fysikken var bedre rettvendt enn feilvendt, i de beste hjemmekampene alltid hadde med seg en hodesterk makker. Det understreker hvor viktig dette har vært i angrepstenkningen.

DET er denne kontrasten mellom stor løpskraft framover og et trygt feilvendt punkt som Drillo-inspirerte trenere hele tida har lett etter i angrepsspillet sitt. Det er her de to siste landskampene representerer klare brudd selv om Morten Gamst Pedersen med sin hodestyrke på venstrekanten i teorien kunne ha vært et mulig oppspillspunkt i lufta.

John Carews skade og Steffen Iversens manglende løpskraft er de negative årsakene til dette. De positive grunnene er framgangen til helt nye norske angrepstyper som nettopp Moa og Erik Huseklepp.

Sånn er det lenge siden det har vært mer fristende å se bort fra den norske landslagsfotballens historiske fakta. Men for noen har det å gi etter for slike fristelser vært ganske så fremmed.

For Egil Drillo Olsen for eksempel.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagssjef i futsal (innendørsfotball).