Rivaliseringen ødelegger lagånden

ALLE LANGRENNSJENTENE på landslaget har et godt forhold til Marit Bjørgen. De andre innbyrdes relasjonene er så som så. For bak solskinnshistorien om norsk damelangrenn murrer det. Dagbladet vet at ikke alle løperne går så godt sammen som de burde i et team som skal skape resultater sammen. Derfor blir ikke totalresultatet så godt som det kunne vært. Energien som burde brukes på å gå fortest mulig på ski, og styrke laget, har lett for å gå i andre retninger.

SÆRLIG ER rivaliseringen mellom Hilde Gjermundshaug Pedersen og Ella Gjømle om å være Marit Bjørgens makker på sprintstafettene skarp. I ukene før OL for eksempel ble det særlig fra Gjømles side brukt bemerkelsesverdig mye energi på å fremme eget kandidatur. Det kan virke som om flere av jentene har hatt laguttak flere uker fram i tid svirrende altfor fremtredende i hodet. Slikt tapper energi og tar fokus bort fra oppgaven. Langt på vei er det å sette seg selv foran laget, noe som lammer enhver prestasjonsgruppe.

DET GÅR SELVSAGT ikke an å si at Ella Gjømle var så sliten av å spekulere på om hun fikk en plass i sprintstafetten i går at hun ikke klarte å prestere godt nok da hun først fikk den. Men det går an å tenke tanken.

KANSKJE ER DET vanskeligere å bygge et lag av jenter enn av gutter. Det er i alle fall nok av dem som hevder det, at jenter generelt er mye mer opptatt av detaljer og lettere irriterer seg over, og bruker energi på, filleting. Uansett, det norske jentelagets indre liv er ingen fasit for hvordan et lag bør fungere sammen. Det innrømmer da også sentrale figurer i miljøet.

MARIT BJØRGEN er limet i det norske jentelaget. Uten henne er det faktisk ikke godt å si hvordan det ville gått. Marit Bjørgen omgås alle, og alle vil omgås henne. Å få gå med henne, er gjerne det samme som å få være med på å vinne et gull. Det er selvsagt både Hilde Gjermundshaug Pedersen og Ella Gjømle meget klar over. Nå ble det ikke gull i går. Det var ikke Marits skyld. Ikke Ella Gjømles heller, for den del. Legger du skylda på manglende lagånd, ispedd litt dårlig timet sjukdom, er du nok nærmere sannheten.

OGSÅ TIDLIGERE jentelandslag har hatt disse interne problemene. Det er gjerne slikt som kjennetegner jentelag der flere samtidig har vokst seg gode gjennom samhold og lagfølelse, og oppnådd egne meritter. Da blir det lett til at prioriteringene flyttes fra fellesskapets til egne resultater og muligheter.

SVEIN TORE SAMDAL har overveiende gjort en god jobb med kvinnelandslaget. Han har perfeksjonert Bjørgen, og fått fram vinner-kandidater i Hilde Gjermundshaug Pedersen, Kristin Størmer Steira og Ella Gjømle. Alle har vunnet verdenscup under hans ledelse. At alt likevel ikke er rosenrødt, kan skyldes at Samdal har oversett faresignalene og ikke dyrket lagfølelsen sterkt nok. Det kan like fort skyldes at miljøet er lite, langt mindre enn guttas, og at slitasjen derfor er mye større.

Det er betegnende at på den siste høydesamlinga i OL, bodde jentene på enkeltrom. Tidligere har det vært vanlig å dele.

NESTE VINTER overtar Egil Kristiansen ansvaret for kvinnelandslaget. Kristiansen er en trivelg fyr det omtrent er umulig å mislike. Men i jobben han skal inn i, i et lag der slitasjen allerede er til stede, kreves det tøffhet og klare linjer. Det samme må den nye sportssjefen Åge Skinstad være klar på.

JEG VIL ANBEFALE langrennsjentene å finstudere videoen av det som skjedde de første to-tre minuttene etter at Lars Bystøl ble olympisk mester. Se hvordan de andre gutta på laget, de som hadde tapt, viste spontan og ekte glede på guttens vegne, over at de et lag fikk være del av en olympisk gullmedalje.

FØRST NÅR langrennsjentene klarer å mobilisere noe i nærheten av den samme lykkefølelsen når fellesskapet de er en del av lykkes, er norsk jentelangrenn som kollektiv klar for et nytt steg i riktig retning.

NÅ ER DET om å gjøre å hindre at det tas to skritt bakover før framskrittet kommer.