Kan norske fotballklubber bli aksjeselskap?

River i stykker norsk fotball

Enda et smutthull for å fremme en mer pengestyrt idrett?

FOTBALL PÅ NORSK: Det er best for Sportsklubben Brann og alle andre lag at norsk fotball fortsatt lever i spenningen mellom det å være medlemsstyrt og det å trenge penger til driften. FOTO: Marit Hommedal / NTB scanpix.
FOTBALL PÅ NORSK: Det er best for Sportsklubben Brann og alle andre lag at norsk fotball fortsatt lever i spenningen mellom det å være medlemsstyrt og det å trenge penger til driften. FOTO: Marit Hommedal / NTB scanpix.Vis mer

DET å få til en mer pengestyrt norsk fotball frister fortsatt deler av det hjemlige fotballmiljøet. Annerledes er det ikke mulig å tolke forslaget fra styret i Norges Fotballforbund at klubbene midlertidig skal få lov til å overføre sin eliteorienterte virksomhet til et samarbeidende privat selskap. Altså at privateide aksjeselskap kan få spille i Eliteserien og 1. divisjon for menn og Toppserien for kvinner.

Disse privateide topplagene skal riktignok ha tette, regulerte avtaler med den enkelte medlemsklubben som står bak satsingen, men retningen er ikke til å ta feil av:

  • Dette er et eksperiment som åpner for mer privat styring i all norsk idrett.

Eller som styret i Norges Fotballforbund (NFF) skriver med et anslag av finansanalyse i forslaget som skal behandles på Fotballtinget i Oslo denne helgen:

«NFFs oppgave er å sikre et regelverk som ivaretar klubbenes interesse på best mulig måte samtidig som en gjør det interessant å investere i vår idrett.»

Forhåpentligvis har flertallet på dette tinget god nok kunnskap om fotballens betydning i lokalsamfunn Norge rundt til å stoppe denne flørten med idrettsbevegelsen som et økonomisk investeringsobjekt.

er det et par tiår siden ulik privat kapital ble en viktig del av norsk toppfotball. Da idrettsbevegelsen i 1990 åpnet for en profesjonalisering, ble deler av toppklubbene splittet opp i en såkalt «dualmodell». Det betydde at den medlemsstyrte klubben hadde kontroll over sportslig utvikling og kostnadene, mens aksjeselskapene sørget for inntektene.

Opp gjennom åra har det gitt mang en lokal kamp mellom klubbstyrene og A/S-styrene eller andre varianter av kapitalstyrt fotball. Drømmene til lokale pengemenn har preget overskriftene om toppfotballen i Fredrikstad, Kristiansand, Stavanger, Bergen og de fleste andre norske byene der denne sporten samler og begeistrer. Hva det kan føre med seg ble forklart på utsøkt karikert vis av Bjarte Hjelmeland som den sleipe verkseier og sponsor Bjørn O. Tangsrud i Heimebane sesong 1.

Det er vanskelig å se at det andre steder enn i Molde har gitt stabile sportslige gleder. Ellers har pengemakten vist seg å være uforutsigbar. Bare spør fotballinteresserte på Oslo vest der den tradisjonsrike og flotte Ski -og fotballklubben Lyn gikk fra elitestatus til 6. divisjon i en berg-og-dalbanetur der den private eieren først fikk kjøpe klubben for en krone før alt ti år seinere endte med konkurs.

NÅR NFF-ledelsen nå vil skille klarere ut selskapene, er det begrunnet med fordelen av at den private delen av klubben tar full risiko. Flere i NFF-styret mener en slik tydelig splittelse mellom medlemsklubb og A/S minsker risikoen for at kapitalkreftene tar makt i klubbene, og skal bli trodd på den intensjonen. Men selve forsøket bryter fundamentalt med den idrettsorganiseringen som vi ser fungerer i Norge.

For hos oss sikrer private investorer verken topp -eller breddeidretten. Hele fotballen er som idrettsbevegelsen ellers tett sammenvevd med lokalsamfunnene. Det er fellesskapene i kommunene og fylkene som utover medlemmene selv er de viktigste økonomiske bidragsyterne.

I det øyeblikket den enkelte toppklubb forsøker å bryte dette fellesskapet utfordres denne norske idrettsmodellen. Det er det som ofte gir spenning mellom klubbstyrene og A/S-styrene i de toppklubbene som har valgt dualmodellen.

Men en slik spenning er ikke et problem slik kritikerne av dagens ordning mener. Friksjonen og den ofte harde lokale debatten er derimot en fordel fordi den gang etter gang minner oss om hva fotballen skal være i Norge.

Den lokale stormannsgalskapen blir heldigvis helst tøylet. For over tid er det nettopp denne galskapen som river norsk fotball i stykker.

Det skjer på alle plan. Private penger uvettig brukt inn på småguttelaget splitter fellesskap på samme vis som tuskepengene til A-lagsspillerne fra han som gjerne vil eie laget, i lengden gir svakere lokale klubber.

SIST gang fotballen ønsket å åpne for private selskap i seriespillet var før Idrettstinget i 2015. Da det ble klart at forslaget ikke ville bli godtatt av resten av idrettsbevegelsen, inviterte fotballen til et bredere, felles arbeid om hvordan en slik organisering kunne se ut.

Det er i seg selv positivt. De siste åra har Fotballforbundet mer og mer innsett at selv ikke denne desidert største sporten kan være noe helt for seg selv i idrettsbevegelsen. Fotballen er like avhengig av helheten som all annen norsk idrett.

Derfor endte dette utredningsarbeidet med et tett samarbeid med Norges idrettsforbund og Norsk Toppfotball, og ble til et nytt forslag som rent formelt ivaretar idrettens verdier, åpenhet og kontroll. Det er altså ikke selve ordlyden i dette forslaget som er problemet. Det er retningen mot privatisering.

Den er kommet langt i europeisk fotball. Over halvparten (51 prosent) av klubbene i de europeiske toppligaene er privateide. I kapitalidretten fotball vil det alltid lokke å se hva norske klubber kan få til internasjonalt gjennom en friere pengestyring av sporten.

Selve tidsfristen for forslag til Idrettstinget i mai har gjort at NFF-styret denne gangen ikke rekker å komme med sitt nye A/S-forslag der. Derfor skal Fotballtinget i helga bare ta stilling til om man skal videreføre en prøveordning for en slik organisering.

Den utsettelsen er en grei anledning til å sette sluttsterk for hele tanken. Fotball på norsk er ganske annerledes.

Det har gitt en fotball som prosentvis organiserer flere barn, unge og voksne enn i noe annet land, klubber som av og til får oppleve morsomme kamper i Europa, et herrelandslag i framgang etter noen tunge år og et kvinnelandslag som igjen skal til VM-sluttspill.

Og det er totalt sett mer enn bra nok.

Selv om det ikke frister andre investorer enn hundretusener av ganske vanlige nordmenn.

FOTNOTE: Professor Hallgeir Gammelsæter; den respekterte samfunns -og fotballforskeren ved Høyskolen i Molde, har i en artikkel i Panorama en svært interessant gjennomgang av historiske trekk ved privatiseringen av europeisk fotball. Der trekker han fram den gode tyske erfaringen med å sikre klubbene flertall i aksjeselskapene. Også Gammelsæter konkluderer med at norske kapitaleiere nok fortsatt klarer å samarbeide med klubbene uten å få full kontroll over aksjeselskapene. Det er neppe der det egentlig kniper i en norsk fotball som nå ikke bare leverer godt i breddearbeidet. Hele elitesatsingen er i tydelig framgang. Poenget er bare at denne framgangen må skje i rammer som de fleste både i og utenfor fotballmiljøet kjenner seg igjen i.