DEILIG ETTERPÅ: Roerne Kristoffer Brun (th) og Are Strandli var helt utkjørte etter at de rodde inn til bronsemedalje i lettvekt dobbeltsculler i Rio. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
DEILIG ETTERPÅ: Roerne Kristoffer Brun (th) og Are Strandli var helt utkjørte etter at de rodde inn til bronsemedalje i lettvekt dobbeltsculler i Rio. Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det føles. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Roerne mister synet i skjult smertehelvete: - Det er nesten umulig å bevege ansiktet

2000 meter roing gjør voldsomme ting med kroppen.

(Dagbladet): Har du vært ute med den tunge robåten noen turer i sommer, så skjønner du nok at det er slitsomt å drive med greiene på ordentlig høyt nivå. Men skjønner du hvor hardt det er å ro alt du kan, i to kilometer i et OL? Kanskje ikke.

Hvis du spør utøverne selv, får du en fortelling om et lite smertehelvete. Det er ingen stor taktisk fordeling av kreftene i roing, stort sett ligger man nær maks fra start, og satser på at det holder. Det fører til en del voldsomme påkjenninger for kroppen.

- Altså, i en finale er det jo et fryktelig rush av adrenalin, så da merker man faktisk kanskje smertene mindre enn ellers, sier Kristoffer Brun til Dagbladet.

Han tok OL-bronse sammen med Are Strandli for en uke siden, og vet hva han snakker om.

- Men det er melkesyre som kjennes fra tærne helt opp til kinnbeina. Det er nesten umulig å bevege ansiktet. Du mister på en måte kontrollen over egen kropp, det er en absurd følelse. Samtidig utfører du jo de innarbeidete bevegelsene, selv om det er som du stanger mot en vegg, sier Brun.

Mistet synet

Roing er blitt beskrevet som full sprint i seks minutter, noe som betyr at utøverne må bygge opp både eksplosivitet og utholdenhet. Brun beskriver det som en reservert maks: Det går overraskende fort, men de som når helt til topps tenker/klarer kanskje å blande inn et snev av økonomi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett, melkesyra slår inn tidlig, brystet jobber seg tungt, og det kan føles som om du puster gjennom et sugerør.

- Jeg visste at jeg ikke kunne stoppe selv om jeg mistet synet fullstendig. Vi hadde jobbet så hardt og lagt ned så mye arbeid for å komme til det punktet. Jeg hadde bokstavelig talt null kontroll over kroppen min. Jeg så ingenting, kroppen min var helt utkjørt.

BRONSEBOYS: Kristoffer Brun og Are Strandli feiret bronsemedaljen med kake og champagne på gjestehuset Mango Tree. Nå er de hjemme igjen Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
BRONSEBOYS: Kristoffer Brun og Are Strandli feiret bronsemedaljen med kake og champagne på gjestehuset Mango Tree. Nå er de hjemme igjen Foto: Heiko Junge / NTB scanpix Vis mer

Dette er ordene til Anders Weiss etter den amerikanske OL-kvalifiseringen i juni. I Rio deltok Weiss sammen med Nureg Guregian i toer uten styrmann, den der utøverne har en åre hver.

Svartner

Kristoffer Brun kjenner seg igjen i beskrivelsen. Etter bronseløpet i Rio uttalte han at han ikke husket de siste 250 meterne. For hver milepæl i den 2000 meter lange anstrengelsen blir det verre.

- Det er jo en langspurt fra start til mål. Rundt 1000 meter begynner du å tenke på om det holder helt inn. De siste 700 meterne begynner du å telle tak, da er det kanskje hundre av dem igjen. Det kan hjelpe å telle, snart er du liksom ferdig med det, sier 28-åringen.

- De siste 500 meterne har du nesten ikke peiling, da bare drar du på automatikk. De siste 250 meterne i Rio svartnet det litt, og det kan jo skje at synet svikter litt, at du rett og slett svimler noe. Men er man i ordentlig god form, så tåler man nok litt mer, sier Brun til Dagbladet.

Så (spør den atletisk utviklingshemmede), hvorfor holde på med dette her?

- Det er jo mest gøy, da. Adrenalinet pumper, det er kult. Da jeg startet med dette opplevde jeg disse elementene litt etter hvert, og så skjønner man at man liker å presse seg, liker å flytte grensene litt. For meg har det aldri vært en sånn machogreie, jeg bare syns det er stas, sier Kristoffer Brun.

PS! Brun og Strandli unner seg noen dager ferie før arbeidet mot Tokyo om fire år starter igjen.