EN GOD, STILLE STUND: Vidar Løfshus og Petter Northug på samme lag. Det krevde mye av begge, men det blir bra for norsk langrenn. FOTO: Gorm Kallestad / NTB scanpix
EN GOD, STILLE STUND: Vidar Løfshus og Petter Northug på samme lag. Det krevde mye av begge, men det blir bra for norsk langrenn. FOTO: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Petter Northug tilbake på landslaget

Røft å være så ærlig som Northug. Men sjefen hans har vært enda modigere

To fornuftige menn har funnet hverandre.

DET var en ganske stille Petter Northug vi fikk se i et lurvete, reklamenedlesset landslagsantrekk på den store forsoningsdagen i går. Til å være den løperen som i over ti år har bestemt rytmen i denne sporten, var det ikke mye show igjen.

Dessto mer grunn til å gi Petter ros for å ha lagt vekk sin egen stolhet, og til landslagssjef Vidar Løfshus for å ta imot Skiforbundets fortapte sønn. Begge har tatt konkrete valg som i seg selv forteller mer enn ordene de bruker for å beskrive dem.

Det gir respekt. Både til løperen som til slutt så seg selv, og til sjefen som i årevis har fått mer tyn enn de fleste fordi han våget å stå imot opinionspresset.Og ikke alltid maktet å forklare hvor viktig det er for en leder å kunne si nei.

Men det er ikke makten fra stillingsinstruksen dette dreier seg om.

Bare kraften i det å være raus.

FOR uansett hva som skjer sportslig med Petter Northug tilbake som en ganske alminnelig landslagsløper, er det landslagssjef Vidar Løfshus som står sterkest igjen. Fordi han dyttet vekk mest av sin egen prestisje.

Tross alt er det bare litt over ett år siden at Northug utfordret Løfshus sin autoritet gjennom Dagbladet:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Han har tråkket opp sin egen grav denne sesongen. Jeg trenger derfor ikke si så mye egentlig, sa Petter, før han gjorde nettopp det. Sa enda flere dumme ting, altså. Som for eksempel at Vidar Løfshus hadde så mye makt at Petter var sjanseløs til å få komme tilbake.

Det var ikke sant.

har det heller ikke vært sant at det var landslagsledelsen som de siste par årene har plaget Petter Northug så mye med uttakene sine at han ikke hadde mulighet til å hevde seg i sporet igjen. Denne framstillingen er blitt heiet fram både av Petters store fanskare og i de fleste mediene, men usannheten har bare gjort vondt verre for storløperen selv.

Det har lullet ham inn i en selvmedlidenhet i hvert fall ikke har gitt sportslige resultater.

HER måtte det gode, kloke venner til for å si sannheten. Som for eksempel Emil Iversen, kompisen Petter selv ringte rett etter å ha blitt nummer 97 i Birkebeinerrennet for halvannen måned siden nesten 25 minutter bak vinneren Andreas Nygaard.

Emil selv var i Falun for å gå verdenscup, og la ikke noe særlig imellom i karakteristikken av kameratens sportslige nivå:

- Han sa han gikk sitt beste klassiskrenn for sesongen. Det sier kanskje litt om hvor han står, sa Emil ironisk foran et samlet pressekorps i målområdet, før han trakk den åpenbart riktige konklusjonen:

  • Petter Northug var avhengig av å bli landslagsløper for å kunne gå virkelig fort på ski igjen.

- Hvis han har lyst til å fortsette på ski er nok det den eneste sjansen tror jeg. Så da får han ringe Vidar og be på sine knær og komme inn på et lag og være motivert for å bidra og være på lik linje med alle andre. Da tror jeg det er håp.

Det er det nå.

HVOR mye håp det egentlig er, avhenger av flere faktorer. Petter selv har ikke kontroll over alle, men han har umiddelbart sørget for å gjøre det han kan.

Legg merke til den totale stillheten om private sponsoravtaler. I forrige uke raste sponsorkrigen mellom Coop og Norgesgruppen med Northugs pengemenn som ivrige aktører. Nå er de private avtalene plutselig et ikke-tema. Petter har skjønt at fortsatt kniving om å få mest mulig økonomisk ut av tilbakekomsten på landslaget, samtidig vil tappe ham for energi.

Poenget er ikke lenger å tjene maksimalt. Det er å gå fortest mulig på ski. Da går Petter på landslaget, om han så må betale for det.

DEN innstillingen kommer han selv til å få betalt for. Dette er Petter Northug på sitt beste. For høyst ulike dramatiske endringer har gjennom hele karrieren preget utviklingen hans.

Det startet som junior med vrakingen til OL 2006; en i seg selv ikke så dramatisk hendelse han utnyttet til å tyne ut en slags personlig sportslig kamp mot alt det etablerte. Så ble fyllekjøringen i 2014 etterfulgt av et voldsomt treningstrøkk som ga eventyret i Falun-VM vinteren etter. Og nå altså to år med ydmykelser i sporet, før han selv tok den drastiske beslutningen om å komme tilbake til landslaget.

Dette siste skiftet kom etter at Petter tok et ærlig oppgjør med seg selv, og sjefen hans la vekk all personlig prestisje.

Det er bra gjort av begge og det kommer til å gi resultater. Å få vekk unødige konflikter gjør gjerne det.

Det er det som gjerne gir resultater.