Rørende og rått

BOLZANO (Dagbladet): Matchvinner Monica Sandve og slåsskjempen Elisabeth Hilmo rullet seg rundt på gulvet i ellevill glede. Kaptein Kjersti Grini var på gråten. Hun har holdt det for seg sjøl, men trodde aldri at unge Norge skulle nå den tredje VM-finalen på rad.

Else-Marthe Sørlie snappet ballen fra jugoslavene, sendte den videre til Kjersti Grini, som spilte fri Monica Sandve. Hun satte inn 34-33 femti sekunder før full tid i andre ekstraomgang. Et par Leganger-redninger seinere var Norge klar for VM-finalen.

- Veldig deilig. Jeg visste ikke da at det var siste scoringen. Tenkte bare på å få ballen i mål, sier Monica Sandve, som sammen med Elisabeth Hilmo kunne avgjort det hele de siste tre sekundene av ordinær tid.

- Det raste mange tanker gjennom hodet i sekundene etterpå. Jeg tenkte; «Faen, nå kunne jeg avgjort.» Men jeg måtte bare stenge den tanken ute og jobbe videre. I ettertid er det gøy å tenke på at jeg uansett fikk lov til å avgjøre kampen, sier Sandve, som skjøt i stanga etter 29.57 minutter. Elisabeth Hilmo snappet returen, og skjøt over.

- Jeg trodde tida var ute. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke prøvde å gå for en sjumeter istedenfor. Det sto jo en spiller innenfor meg, sier Hilmo.

På gråten

Kjersti Grini er klar for sin tredje VM-finale på rad.

- Akkurat nå føles det som om jeg ikke har vært med på noe så rått. Aldeles nydelig. Jeg er rørt. Nesten så jeg begynner å grine, sier veteranen, som tok tak i kampen, og styrte Norge på rett kurs da jugoslavene ledet med seks mål (10-4) på det meste i første omgang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Dette er litt sånn uvirkelig. Jeg har gåsehud akkurat nå. Før VM hadde jeg ikke trodd på finale, og sa til meg sjøl at jeg ikke skulle bli skuffa om vi ikke klarte det. Jeg vet hvor vanskelig det var sjøl som ung spiller i de første mesterskapene.

For Monica Sandve blir det første finaleopplevelsen. Hun var ikke med under jubel-VM på hjemmebane. Men nedturene i OL (bronse) og fjorårets EM (kvartfinale) fikk hun med seg.

- Det er himmel og hav i forskjell på finale og bronsefinale. Etter bronse i OL hadde jeg veldig lyst på en finale nå. Det kribler godt. Vi skal spille finale! Og det skal bli moro å møte Russland og ikk e Danmark, denne gangen. Nå skal det bli godt å få dette overstått, sier Monica.

Hun gjorde en kjempejobb som fremskutt i 5-1 forsvar da Marit Breivik la om fra 6-0 idet Jugoslavia pøste på med mål i første omgang.

- Det trekket var helt avgjørende. Uten å bytte hadde vi ikke klart det. Monica er en arbeidsmaur, sier Breivik.

Beholdt motet

Kjersti Grini godter seg littegrann over at de danske jentene hun spiller med og mot i serien hjemme, ikke klarte det denne gangen.

- Jeg synes litt synd på dem nå, men skal slenge litt med leppa når jeg kommer hjem.

Men først skal det hviles ut og samles krefter foran et nytt krafttak mot russerne i ettermiddag. De jugoslaviske jentene ga ikke akkurat ved dørene.

- Vi kom utrolig dårlig ut. Et par av spillerne deres var jo større enn Jostein Flo. Da vi lå under 8-3, var gode råd dyre - eller rådyra gode.

For Marit Breivik var det godt å se jentene hennes holde hode t kaldt i den kritiske perioden.

- Jentene ville til finalen. Ingen stakk av og ble feige.

Elisabeth Hilmo var tøffest av alle. Hun synes VM hittil har vist en tendens mot råere spill:

- Flere lag bruker knep og tyr til småstygt spill, sier hun.

Spillet i dag blir neppe noe penere. Moroa begynner klokka 17.30.

Trener Marit Breivik og håndballpresident Karl-Arne Johannessen (nede til høyre) jublet og kan konstatere at Norge er i sin tredje VM-finale på rad.
SEIERSDANSEN: Monica Sandve og Elisabeth Hilmo (øverst) i vill seiersdans etter den dramatiske semifinalen mot Jugoslavia.