FORNØYD: Anne-Cathrine Krüger bommet på målet i Paralympics, men hun er likevel glad. Foto: Thomas Haarstad
FORNØYD: Anne-Cathrine Krüger bommet på målet i Paralympics, men hun er likevel glad. Foto: Thomas HaarstadVis mer

Anne-Cathrine Krüger skuffet i Paralympics.

Ryggen ble knust i tragisk ulykke. Det Anne-Cathrine bestemte seg for ga legene hakeslepp

- Nå har jeg ikke bare fucket opp livet mitt, dette får ringvirkninger for alle rundt meg, tenkte Anne-Cathrine Krüger da hun forsto hva som hadde skjedd.

RIO (Dagbladet): Anne-Cathrine Krüger har nettopp skutt seg inn til en 10. plass i luftpistol under Paralympics fredag.

Dagbladet møter henne rett etter finalen er ferdig. 49-åringen har stått på sidelinja og sett konkurrentene innta podiet hun gjerne skulle ha stått på. Mellom hvert skudd starter tribunen med trampeklapp. Dette er et show.

- Innsatsen var kjempebra. Jeg jobbet knallhardt, og selv om jeg hadde sånn«fy-faen-i-helvete»-følelse innimellom, sto jeg på. Det er jeg fornøyd med, sier Krüger.

Hun fortsetter:

- Vi har hatt litt stang ut med fysiske utfordringer jeg ikke har snakket om. Jeg liker ikke idrettsutøvere som skylder på alt annet. Det var en ræva-dag.

Tragisk ulykke

Selv om skytingen ikke gikk som planlagt, er hun fornøyd.

Ikke bare fordi hun har snudd en dårlig start på 2016. Men hun har greid målet hun satte seg for tre år siden.

Vi stiller klokka tilbake til 31. august 2013.

Krüger var på et fallskjermkurs i Voss. Hun hadde drevet med både dykking, kjørt småfly, vært på mange fallskjermkurs og hadde over 50 hopps erfaring da hun kastet seg ut fra flyet den seinsommeren.

Det gikk fryktelig galt.

Turbulens og vind gjorde at 49-åringen hadde det mer travelt med å komme seg til landingssonen enn hun selv forsto, skriver Ranablad, som har omtalt saken tidligere.

Dit kom hun aldri.

Krüger traff et grantre cirka ti meter over bakken. Farten var stor. Det gjorde at skjermen kollapset og hun falt.

Veien er lang fra fallet og til trebenken vi møter henne på i Rio etter OL-finalen.

Hun kan enda huske smerten som skar gjennom kroppen da hælen smalt i bakken først. Hun fikk flere brudd i ryggen og nakken knakk.

- Det kan ikke beskrives. Det var utrolig de smertene jeg følte, nesten som om noen slo meg i hjel. Kroppen var i sjokk. «Dæven steike», jeg har født fire unger, men det var ingenting i forhold til dette pleier jeg å si, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bestemte seg der og da

Ulykka førte til at hun måtte tilbringe de neste fire månedene på sykehus. Hun ble utskrevet til jula 2013.

Da hadde de to søstrene ordnet henne en ny leilighet, solgt gamlehuset og generelt ordnet opp i det som måtte gjøres. Krüger kan ikke takke dem nok:

PÅ BESØK: Søstrene Grethe og Helene på sykebesøk på St Olavs. Foto: Ron Holan
PÅ BESØK: Søstrene Grethe og Helene på sykebesøk på St Olavs. Foto: Ron Holan Vis mer

- Støtten jeg har fått av dem er enorm.

Med seg hadde Anne-Cathrine en ny plan. På St. Olavs Hospital hadde hun med en tilfeldighet kommet over et magasin om Rio-OL mens hun øvde seg på å kjøre rullestol.

Der og da bestemte hun seg - dit skal jeg også. Over sykehuskveldsmaten fortalte hun de andre pasientene om målet:

- Både legene og andre fikk hakeslepp over at jeg turte å ha sånne mål. Jeg var nyskadd og livet var snudd på hodet. Man skal lære seg å gjøre alt selv. Det er ikke en lett vei. Det har vært jobbing, jobbing, jobbing.

Krüger tar en pause. Viser at hun fortsatt kan løfte det venstre låret litt, mens hun forteller om ryggen som var knust og hvor nære hun var å dø der og da.

- Jeg tenkte bare, nå går det til helvete. Jeg besvimte ikke. Jeg var våken hele tida. Jeg var klar gjennom hele prosessen fra ulykka til sykehuset. Det var både sorg og tårer blandet med smerten og alt som gikk gjennom hodet mitt. Jeg tenkte: Nå har jeg ikke bare fucket opp livet mitt, dette får ringvirkninger for alle rundt meg.

Tok opp igjen skyting

Men hun var fast bestemt, og startet på den lange veien. Hun hadde tidligere vært aktiv skytter på store deler av 80-tallet, og hadde prestert godt nok til å være med på landslaget.

På vårparten i 2014 var hun klar for å skyte igjen, forklarer hun. Da hadde hun vært i kontakt med Norges Skytterforbund og fått en avtale med landslaget, rigget opp en skytebane på hjemmebane og begynt å få smaken på innertiere igjen.

- Treningsmengden er enorm. Jeg hadde ikke vært så god hvis det ikke var for at jeg kunne trene hjemme. Det at jeg har 10 meter mellom stua, kjøkkenet og rødvinsglass har gjort at jeg kunne være her jeg er i dag.

Noen ganger sitter treneren Petter Bratli på Skype og følger med, pirker og gir råd og tips.

Hun har hatt en vanvittig progresjon. Fra det første skuddet gikk det bare noen måneder før hun var med i VM.

2016 har ikke vært noe å skrive hjem om. Krüger har bare konkurrert en gang før Paralympics, og da klinket hun til med personlig rekord - noe som også sikret OL-plassen.

Hun skyter flere timer nesten hver dag, enten på den lokale klubben Mo Pistolklubb, eller hjemme hvor hun har satt opp egen skytebane.

Og hva med veien videre nå?

- Jeg satser videre. Uansett om Skytterforbundet eller Olympiatoppen vil ha meg med videre Det gir meg så mye.

Krüger har vist en viljekraft mange burde være stolte av. Hun er spesielt glad for at barna har sett hun har kommet seg gjennom tragedien.

Hun sier:

- De har sett det er lov å være frustrert og forbannet, men det er aldri lov å gi opp.

SER POSITIVT PÅ FRAMTIDA: Anne-Cathrine Krüger. Foto: Caroline Dokken Wendelborg/ NIF
SER POSITIVT PÅ FRAMTIDA: Anne-Cathrine Krüger. Foto: Caroline Dokken Wendelborg/ NIF

Vis mer

PS. Krüger ville gjerne sende en hilsen til Carl Roland, som også er lam og fallskjermhopper. Han gikk fallskjermkurs etter han ble lam.

- Samtidig som jeg skulle skyte, skulle han hoppe. Han dedikerte hoppet til meg. Tusen takk, Carl!